Skal kulturpolitikken fornye institusjonene, må samtalen også hente innsikt fra steder der fornyelsen faktisk skjer.
Debatten om en ny kulturpolitikk som har gått i Morgenbladet den siste tiden, har aktualisert spørsmålet om hvorvidt dagens institusjoner svarer på samfunnsoppdraget sitt. Bernhard Ellefsen etterlyser en fornyelse av kulturpolitikken og ønsker seg flere progressive institusjoner.
Unge Viken Teater er ett eksempel på at denne endringen allerede er i gang i praksis. Men nettopp på grunn av en annerledes struktur, som ikke baserer seg på markedslogikk, kan disse eksemplene være vanskelig å få øye på.
Mangfold og demokrati som struktur
Som institusjon som utelukkende produserer scenekunst for barn og unge, bygger Unge Viken Teater sitt arbeid på prinsippet om teater som demokratisk verktøy: tilgjengelig, representativt og nært knyttet til publikums egne erfaringer. Repertoaret består i stor grad av ny dramatikk og samtidsdramaturgi utviklet i dialog med barn og unge, noe som sikrer både kunstnerisk fornyelse og samfunnsrelevans.
Unge Viken Teater utvikler alle forestillinger sammen med dem de lages for. Her fra Smeltasang, en forestilling skreddersydd for barn med funksjonsvariasjoner, som vant Heddaprisen for Beste barneforestilling 2025. Foto: Tale Hendnes
Der Ellefsen etterlyser institusjoner som speiler mangfold og styrker demokratiet, har Unge Viken Teater bygget dette inn i strukturen. Medvirkning er ikke et tillegg, men en arbeidsform der unge selv påvirker tematikk og kunstneriske valg. Dette gir både økt kvalitet og legitimitet, fordi kunsten utvikles sammen med dem den er til for.
Også turnévirksomheten fungerer som mer enn distribusjon. I et stort og variert fylke som Akershus når teatret barn og unge uavhengig av bakgrunn, funksjonsevne og geografi gjennom å oppsøke dem i barnehager, skoler og spesialskoler. I 2024 nådde teatret 55 000 barn og unge gjennom nær 900 forestillinger; et konkret bidrag til sosial utjevning og regional tilstedeværelse.
Unge Viken Teaters praksis viser dessuten at publikumsutvikling ikke trenger å styres av markedslogikk. Når forestillinger skapes med utgangspunkt i barn og unges virkelighet, oppstår relevans og engasjement organisk. Slik motbevises forestillingen om at nyskaping og publikumsarbeid står i motsetning.
I et stort og variert fylke som Akershus når teatret barn og unge uavhengig av bakgrunn, funksjonsevne og geografi gjennom å oppsøke dem i barnehager, skoler og spesialskoler. Foto: Erlend Dalhaug Daae
Teatrets produksjonsmodell – med fokus på ny dramatikk, talentutvikling, samarbeid med det frie feltet, fleksible tverrfaglige team og tett kobling mellom kunst og samfunn – representerer allerede den typen struktur Ellefsen mener kulturpolitikken bør støtte. Teatret fungerer uten fast ensemble og gir produksjonene vederlagsfritt tilbake til kunstnerne når spilleperioden er over, noe som styrker maktspredning og delingskultur i feltet.
Unge Viken Teater kan derfor ses som ett mulig eksempel på en framtidsrettet institusjonstype: stedlig forankret, deltakende, representativ, risikovillig og utviklingsorientert. Det illustrerer at den nye kulturpolitikken ikke bare finnes som idé, men som konkret praksis. Skal kulturpolitikken fornye institusjonene, må samtalen også hente innsikt fra steder der fornyelsen faktisk skjer.
