Tayza Naing runder hjørnet av Lillestrøm kultursenter i et bedagelig tempo, trillende på skateboardet. Det er sent i juni. 17-åringen har levert vårens siste eksamener og ruller forbi Unge Viken Teaters prøvesal. Bak veggene jobber regissør Zezé Kolstad og utøverne Mariko Miyata Jancey, Victor Olivares, Hawa Janlo med forestillingen Kameleonene. Det er første produksjonsdag og forestillingens komponist Tayza er ferdig for dagen.

Tross sin unge alder er ikke Kameleonene hans første forestilling. I 2022 var han en av åtte unge gutter på scenen i forestillingen Boys. En slags iscenesatt konsert på Black Box Teater i Oslo, som vant Subjektprisen 2022s Årets scenekunst.

Foto: Simen Thornquist Dieserud

Før den prisvinnende scenedebuten hadde han ikke vært spesielt opptatt av teater. Det var alltid musikken som sto han nærmest. En gryende musikalsk karriere startet på barneskolen og lattermildt forteller han om marsjering langs Karl Johan som korps-trommis. Med varme klær, mange folk og mye umusikalske lyder.

– Jeg var på tv en gang faktisk, kommer han på og legger til med et undrende smil: Kanskje det er derfor jeg ville fortsette med musikk.

Digital generasjon

Det var heller ikke han som søkte seg til teaterscenen første gang. Den gang ble han henta inn over sosiale medier. Tayza tilhører den oppvoksende digitale generasjonen. Noe han utnytter til det fulle i egen kunstneriske karriere. For selv om han likte å spille i korps, ønsket han mer selvstendighet. Egentlig ville han være den som lagde musikken. Drømmen var tidlig å bli produsent. Han forteller om en kompis som begynte å lage musikk. Sammen var de nysgjerrige og lærelystene, men også «helt clueless» som han sier: Ingen lærte oss noe, vi måtte finne ut alt selv.

Youtube-videoer ble hans læremester og etterhvert gikk han til innkjøp av et digitalt musikkprogram.

-Jeg er skikkelig selvlært. I starten lagde jeg noen fæle beats jeg aldri vil vise noen, sier han men understreker at man må jo bare prøve og teste ut for å komme seg videre. «Man må jo bare prøve» er ikke kun en setning han stadig vender tilbake til, det fungerer også som et slags livsmotto.

-For ti år siden var det ikke en stor produsent-community. Spesielt på min alder var det ikke mange som ville bli produsent. Folk vil bli artist, ikke sant? Det å synge, og det å være artist var ikke noe jeg egentlig ville gjøre, sier han, men forteller at det forandret seg da han skulle opptre med egne låter på UKM, festivalarrangementer for utøvende ungdom.

-Hvorfor ikke gjøre det selv, tenkte jeg. La meg bare kaste meg ut i det. Jeg kjøpte en døll mikrofon, også gikk det jo fint, smiler han og forteller at han nå er like seriøs i arbeidet mot en artistkarriere som en produsentkarriere. Han skjønner ikke hvorfor noen mener han kun kan velge en vei.

-Alt jeg lager er eget. Det kommer fra meg. Jeg lager mine egne låter, og snart utgir jeg materiale som er produsert, skrevet, sunget og spilt inn av meg. Jeg vil at det skal anerkjennes at man kan være både artist og produsent.

Å henge med i tiden

Da han skulle søke videregående skole vurderte han selvsagt de med musikklinjer. Men han var lite imponert over valgmulighetene. Tayza mener at musikkutdanningene henger igjen i tiden, da de har nesten utelukkende fokus på klassisk musikk. Han sammenligner det med utviklingene idrettslinjene har tatt og trekker frem at e-sport nå har egen linje. Han syns det er på tide at musikklinjene ser i den retningen og utvikler forløp også med fokus på programvare og nye måter å lage musikk på.

-Også hadde jo mamma noe hun skulle sagt, smiler han og utdyper at moren syns en musikkarriere virket litt for ustabilt. Valget falt på Elvebakken VGSs elektrolinje. Under studiene oppdaget han at elektro og musikk egentlig ikke var så forskjellige som han først hadde trodd.

-I musikkfeltet brukes faktisk flere elektrobegreper. All musikk er jo bygd opp av strøm, volt og spenning. Kanskje det var bra jeg valgte det, smiler han og legger leende til: Men jeg skal ikke bli helt back to the future- gærning.

Nå går han ut med toppkarakterer og ser frem til høstens læringsperiode. Drømmen er å fullføre de neste to praksis-årene og så satse fullt på musikk.

Foto: Tøri Gjendal

Omringet av musikk

-Alt kan bli musikk. Pianoklang kan bli til bass bare man skrur riktig, sier han og forteller at han spiller på digitaliserte instrumenter. Gjennom ulike programvarer trenger han ikke analoge instrumenter, som uansett er dyrt og ofte utilgjengelig for en videregående student. Den digitale dimensjonen tilbyr også helt andre muligheter og skaper unike utforskningsrom med all verdens instrumenter og lyder. Her har han tilgang til flerfoldige lydbilder han leker seg med og kan manipulere videre inn i egen produksjon. Som et slags musikalsk photoshop.

I Kameloenene ønsker han å skape slike musikalske forbindelser fra hele verden. Det er jo det krysskulturelle gjør. Forestillingen handler om de som gjenkjenner seg i det krysskulturelle, de som vokser opp og lever med flere kulturer og opplever tilhørighet til flere kulturelle miljøer. Det betyr at man stadig skifter mellom kulturelle uttrykk og at man til enhver tid tilpasser seg omgivelsene. Som kameleoner.

Hvilken lyd lager din kameleon?

-Visste du at kameleoner har 100 BPM i puls, spør Tayza entusiastisk. BPM står for beats pr. minute, forklarer han. I løpet av ett minutt pulserer altså kameleonen 100 beats.

Regissør Zezé ga Tayza én oppgave, en slags audition til produksjonen: Hvilken lyd lager din kameleon?

-Først måtte jeg hjem å google «kameleon» da, sier han lattermildt. Han ville finne kameleonens kjerne. Tilpasningsdyktigheten ble fort et viktig tema. Inspirert av denne kameleonkompetansen begynte han å utforske et lydlandskap hvor man beveger seg mellom to verdener.

-Fele og piano skapte de kalde norske stemmene. Så ønsket jeg et skift til en følelse av varmluft. Kanskje noe litt dårlig luft, noe marked i India-aktig, da testet jeg blant annet persiske instrumenter. Jeg ønsket kontrastene i lyder som egentlig ikke passer sammen men som kan funke likevel. Det er bare ikke så mange som prøver på det jeg gjør.

Begrepet «krysskulturell» var helt ukjent. Da han ble introdusert til tematikken slo det han at han hverken hadde hørt om eller snakket om det før. Oppvokst i et lite men mangfoldig område på vestkanten i Oslo var ikke det noe man egentlig snakket om.

-Jeg er født i Norge, men jeg kommer jo også fra Mayanmar. Og da jeg leste manuset kjente jeg meg igjen. Tekstene tilhørte meg, sier han og legger til at dette er noe krysskulturelle ungdom trenger. Men han lurer på om de som kanskje trenger det aller mest er de som ikke identifiserer seg som krysskulturell, de som ikke kjenner det på kroppen. Han håper at nettopp de kan få mer innsikt i hvordan det oppleves.

-Jeg har ikke selv opplevd konkret rasisme, eller kanskje jeg bare ikke har tatt det innover meg. Det er jo fra person til person hvordan man opplever det, og selv om jeg prøver å ikke være så sensitiv så merker jeg jo at jeg skiller meg ut, sier han og legger til at:

-Folk er jo nysgjerrige, men de greier ikke alltid å stille de riktige spørsmålene som fører til misforståelser noen ganger.

Foto: Tøri Gjendal

Byvandring med lydopptaker

I prøvesalen bak han improviserer utøverne over Tayzas musikk. De inspireres av hans lydlige uttrykk og skaper nye bilder. Tayza liker hvordan lyder og bilder både skiller seg fra hverandre, men også skaper hverandre på nye måter.

– De snakker gjennom dans, det er deres lingo, nikker han mot prøvesalen og forteller om hvordan bevegelser oppstår utifra musikk samtidig som dans inspirerer musikk.

-De mater hverandre, sier han.

Den unge komponisten mener at alle er omringet av musikalske uttrykk, til enhver tid. Man må bare oppdage og utforske dem. Som en basketball mot asfalten. Den sprettende ballen kan utvikles til mangfoldige ulike beats. Gjennom tempo, rytme, ulike frekvenser og styrke. Det kan bli en skikkelig bra beat. Tayza flytter seg frem og tilbake i stolen, selv knirkingen her kan bli en beat: -Det er logisk da, alt kan funke bare man prøver, smiler han og setter seg rolig tilbake.

-Det er derfor jeg ikke bare kan være i studio og sitte ved et bord. Jeg må ut, sier han og forteller om turer i Oslos gater med en lydopptaker.

-Det er alltid noe som skjer i byen.

Han forteller om da han kom over to eldre menn som holdt en intens samtale på et språk han ikke kjente. Da han observerte dem så han at de holdt en helt vanlig samtale, men lydnivået og lydfriksjonen indikerte høylytt diskusjon og emosjonelle utsagn. Han opplevde at de ga en sterk energi, og han kjente at her kunne det ligge spenning. Han ville se hvordan han kunne trekke noe ut av lyden og skape et større soundtrack til forestillingen som nå reiser ut på skoleturné.

-Det er fint å kunne være her på Unge Viken Teater, med voksne folk som er profesjonelle, smiler han og legger til at hadde trodd han måtte tilpasse seg mer. Isteden opplever han å være en ressurs. Som komponist og for å være den han er. Tayza bidrar selvsagt musikalsk men også dramatisk. Han er jo målgruppa: Ungdom og krysskulturell.

-Jeg er jo en kilde og gir input i hvordan min generasjon snakker og uttrykk vi bruker, sier han.  Men som skapende kunstner vil han ha sin egen sound.

Så tilslutt, hvordan lyder egentlig Tayzas helt egen kameleon?

-Ja, det var det, sier han og blir litt stille.

-Rolig type varm.