Vi er åtte dramatikere fra forskjellige land som sitter rundt et stort trebord på Sala Beckett Theater i Barcelona og skriver. Det er her vi skal tilbringe denne uken i juli sammen. Teateret i seg selv er lett å forelske seg i. Det går en stor stentrapp opp gjennom etasjene. Her er myke buer av sten, dype grønnmalte vegger og en takterrasse kledt i røde fliser. Teaterkafeen har store portrettbilder av Samuel Beckett på veggene. Små kopper med sterk svart kaffe.

Det er den årlige internasjonale scenetekstfestivalen Obradour d ́Estiu som er anledningen for at Unge Viken Teater har invitert meg til å reise. Dramatikere og scenekunstnere fra hele verden møtes på denne festivalen for få med seg lesninger, samtaler, forestillinger og workshops. Jeg føler meg veldig heldig, men også nervøs. Det er heldigvis ingenting å være redd for og alt går over når jeg møter alle de andre på teateret. Alle er bare smilende og nysgjerrige på hverandre.

Workshopen jeg er med på har tematikken Memory, Landscape and Theatre og holdes av Simon Longman. Han er dramatiker fra Storbritannia (og har skrevet blant annet Gundog og The Heartcuts). Tekstene hans er både mørke og morsomme. Mye av det har røtter i at han vokste opp på en øde en plass. En «dead end». Jeg kjenner meg lett igjen i det han skriver. Øverst på tavla inne på workshop-rommet står det med store bokstaver «Alone together, so much shared». Simon skrev det før vi kom inn i rommet og vi snakker ikke mye om det, men det viskes aldri bort og står der hele uka.

Vi fikk en presentasjon av tematikken Memory, Landscape and Theatre av Simon tidligere i vinter og ble da invitert til å skrive en kort scenetekst i respons. Disse stykkene skal være en del av scenetekstfestivalen og fremføres på katalansk. Jeg liker tema og tekstbitene Simon sender oss. De handler om hvordan landskap formes og omskapes av minner. Hvordan mennesker tar over, manipulerer og ødelegger landskapene rundt seg. Teksten min blir alt for lang og jeg må kutte masse. Jeg gir den arbeidstittelen «Askesky», eller «Núvol de cendres».

Selve lesningen foregår på en blomsterkledt utescene i en park nær teateret. Trærne er bundet sammen i buer over scenen. Det er fint og merkelig å se alle stykkene. Selv om de leses på et språk jeg ikke kan, er det lett å kjenne igjen rytmene og bevegelsene i de ulike tekstene. Etterpå påpeker noen at stykkene våre, selv om de er veldig ulike, alle er bundet opp mot en form for dystopi. Vi skriver om landskap, indre eller ytre, som forstyrres og ødelegges. «Det er på grunn av oppgaveteksten; vinklingen» sier ei. «Eller verden vi lever i?» ler en annen.

Vi jobber sammen fra klokken ti til klokken seks hver dag og spiser frokost og lunsj sammen i teaterkafeen. Vi diskuterer i grupper. «what is thatricality?» «what is time?» «what is landscape?». Vi gjør skriveøvelser. Får oppgaver og deler det vi skriver. Det er mye fint. Dialoger. Monologer. Vi skriver i respons til bilder. Vi legger ut ark på gulvet med ulike handlinger. Karakter A og B vil ting og gjør ting mot hverandre. I endeløse variasjoner i tekstene våre. Vi skriver veldig forskjellig, mener helt forskjellige ting, men alle løser oppgavene på sin måte. Alle lytter. Simon sier «lovely stuff» og klapper hendene sammen når han skal over fra ett tema til et annet.

Vi drar på teater sammen på kveldene. Bor sammen i leiligheter litt bortenfor teateret. Kjører metro sammen og går turer ned til stranda sammen. En av de første kveldene reiser vi på tvers av byen for å se en forestilling, men kommer frem til feil teater. Det er to teater i byen med samme navn. Først prøver vi å kjempe oss gjennom gatene for å rekke forestillingen, men så gir vi opp. Vi slukker sorger og blir kjent med hverandre mens vi snakker om det beste og verste vi har sett av teater. En sier at han hater musikaler. Franskmannen elsker Arne Lygre. Ei har 4:48 tatovert på armen. En spør «do you always write about sex?» og folk er uenig om hvor vidt det er for mye eller for lite sex i samtidsdramatikken.

De som rakk forestillingen, sier «you didn’t miss much». Men det gjorde dere, tenker jeg da.

En av dagene får vi i oppgave å gå gatelangs og ta bilder av byen. Av det som skiller seg ut. Vi skal spørre oss selv «what ghost walked through this picture?». Alle kommer tilbake med bilder; av skygger, bokstaver risset inn i murvegger, sprekker i asfalten, en soveplass under ei betongbru, en plakat av en politiker revet over slik at reklamen under kommer til syne. Vi snakker om spøkelsene i bildene og hvordan landskapene preges av de som har vært der, sporene vi etterlater. Det er en nær og annerledes måte å oppleve byen på.

Dagene går altfor fort. Notatboken min er full. Det er små stjerner i margen ved siden av alle tekstene, bøkene og kunstprosjektene som har blitt diskutert og som jeg ikke vil glemme. Jeg rakk aldri å åpne boken jeg tok med for å lese på turen og jeg har ikke sett en eneste av severdighetene folk sa jeg måtte se om jeg reiste til Barcelona. Alt føles likevel helt rett.

Den aller siste dagen er det en avslutningsfest for hele festivalen. Musikken er så høy at vi bare kan se på hverandre og smile. Det er varmt, og folk danser. Lysene blinker, musikken kjennes i hele kroppen og det er prosjekterte bilder av Samuel Beckett på veggene. Jeg har aldri sett han smile før.
Alle smiler.

Men på veg hjem er vi vemodig.

«Lovely stuff» sier vi før vi går inn på hver våre rom. Mens vi klemmer hverandre. «Lovely, lovely stuff».

Tekst og foto: Karoline Una Moen

Hvert år samler Sala Beckett Theatre i Barcelona nyetablerte dramatikere fra hele verden til workshop under festivalen Obrador d’estiu. Unge Viken Teater er norsk samarbeidspartner og sender en deltaker fra UNG TEKST.