Handlingen foregår altså hjemme hos Darius´ foreldre. De er fra Litauen, bosatte i Norge, og sønnen kommer hjem med kjæresten for å hente nøklene til den gamle gården i hjemlandet. Det unge kjæresteparet har en drøm. Eller rømmer de?

Vil flykte «hjem»

– Jeg tror det handler om ønsket om å flykte, og samtidig en drøm om å komme hjem. Det er barndomshjemmet – gården i Litauen – Darius søker seg til, og det blir en flukt i den drømmen om hvor fin tilværelsen var og det livet han har lyst til å skape der, sier Ulrik.

– Men så?

– Så kommer familien i veien, for han rømmer også litt fra dem. Og inni alt dette ligger det med å være skeiv skjult for familien. Så han har også et prosjekt med å komme ut under dette familiebesøket, men det får han liksom ikke helt til.

– Hvorfor ikke?

– Det er en ganske kaotisk familie, så han får ikke helt plassen eller tryggheten til å gjøre det, og så presser kjæresten på. Kjærlighet og familie blir satt opp mot hverandre, han dras veldig mellom disse to verdenene. På den ene siden det livet han har skapt seg som åpen homofil sammen med Lucas, og så denne familietilværelsen, der ting ikke er så enkle. Så han flykter litt fra begge.

Fra prøvene til Blå menn. Foto: Erlend Dalhaug Daae

Oppgjør med barndommen

– Teksten rommer veldig mye, og er veldig godt skrevet av Mari Qviller. En slags konfrontering med fortid, og et skjæringspunkt mellom fortid og framtid, sier Aleksander.

– Å ville vekk fra en versjon av seg selv som er knyttet til fortiden og familien. Noe man ønsker å komme videre fra, men som man ikke har tatt ordentlig tak i, og blir sugd inn i igjen.

– Et oppgjør med fortida?

– Ja, et oppgjør med barndommen, med det å være ung, samtidig med at man ikke vil gi helt slipp på det. Forestillingen rommer mye, jeg kunne også sagt at den handler om en far/sønn-relasjon. De store tingene er pakket veldig godt inn i denne familien, inkludert kjæresten, som prøver å gå fra å være kjæreste utenfor familien til å bli familie, med begrenset suksess.

Fra prøvene til Blå menn. Regi: Kjell Moberg. Foto: Erlend Dalhaug Daae

– Høres ut som noe mange vil kjenne seg igjen i, også de som ikke er skeive?

– Definitivt. Familiedynamikken, som er kjernen i stykket, kjenner jeg meg veldig igjen i, på et universelt plan. I tillegg er Darius førstegenerasjonsinnvandrer og opplever en rotløshet som han prøver å kurere med drømmen om å komme hjem, til røttene sine, sier Ulrik.

– Og den drømmen om å flykte fra livet man har skapt for seg selv, drømmen om å komme tilbake til barndommen, at familien kommer i veien for gleden – det er problemstillinger veldig mange vil kunne kjenne seg igjen i, og som bare blir spisset av at de er skeive og at de er innvandrere.

Den vanskelige løsrivelsen

– Darius står ved mange krysningspunkter; dette med å ha vokst opp i Norge, men tilhøre en annen kultur og bli satt i en posisjon der han må velge, og det at han er skeiv og bli satt i en posisjon der han må velge, sier Aleksander.

– Mange er i den situasjonen, har en annen tilhørighet eller bakgrunn?

– Ja, og mange som har en tilhørighet de ikke har hatt kontroll over selv også. Ønsket om å løsrive seg fra sine foreldre, for eksempel, og ta kontroll og eierskap over sitt eget liv. Det vil mange kunne kjenne seg igjen i. Men så er man den man er på grunn av det man ikke har fått bestemme over selv, fortsetter han.

Ulrik og Aleksander spiller mot Tiril Pharo og Espen Løvås. Foto: Erlend Dalhaug Daae

– Og da blir å løsrive seg fra dette også å løsrive seg fra seg selv. Jeg tror det er veldig gjenkjennelig, denne ideen om at man vil ta eierskap over eget liv, kunne si at dette har jeg bygget selv, dette er mine valg, dette kan ikke andre ta æren for.

Så han søker seg tilbake til røttene for å bygge et nytt liv der, i Litauen.

– Han er veldig overbevist om at så lenge han bare kommer seg til den gården, så skal alt gå fint, sier Ulrik.

– Taktikken er «hvis jeg fjerner resten av verden fra likningen og det bare er meg i barndomshjemmet i Litauen, da trenger jeg ikke ta stilling til noen av disse problemstillingene». Så egentlig tar han jo ikke tak i det, han tar jo egentlig ikke eierskap. Han tenker at hvis han får oppnådd denne ideen om idyll, så slipper han det, forklarer Aleksander.

Det store paradokset

– Darius er en ung voksen som vil løsrive seg, men som samtidig har behov for den kjærligheten han forsøker å løsrive seg fra. Jeg håper vi klarer å løfte fram disse nyansene, for det er så godt skrevet. Karakterene er konfliktfylte og selvmotsigende, som jeg synes gjør dem veldig interessante, sier Ulrik og smiler.

– De er ikke helt klare på hva de vil og hvor de skal.

Ulrik William Græsli. Foto: Erlend Dalhaug Daae

De som leter etter dramatikk om eller av skeive i norsk teaterhistorie, må lete lenge og godt.

– Ja, og når det først blir berørt i teatret, så…

Aleksander tar seg i det.

– La meg heller si at det som er fint med dette stykket er at, ja – det er en skeiv tematikk her, men forestillingen handler ikke om det. Det tar ikke så mye plass, det er en karakterfaktor som spiller inn i dynamikken. Det er ikke en «komme ut-» eller traumehistorie, bare en veldig reell familiesituasjon som mange skeive befinner seg i. De har et veldig fritt og komfortabelt liv med sin skeivhet utenfor hjemmet, og når de kommer hjem til foreldrene kan det bli litt mer komplisert.

Drøm om å spille skeiv

– Betyr det noe personlig for dere å få spille skeive?

– Noen spurte meg for noen år siden om hva som er drømmerollen min, og svaret mitt var at jeg har lyst til å spille skeiv, jeg har lyst til å spille egen legning, sier Ulrik.

– Jeg er veldig glad for at jeg får gjøre det i et stykke som behandler det på en så naturlig og fin måte. Det er et stort privilegium å få spille i en skeiv kjærlighetshistorie, en historie som bare sirkulerer rundt det å være skeiv. Det føles som det er skrevet av og med skeivhet, og ikke til skeivhet. Det står ikke utenfor og titter inn.

Les også intervjuet med Mari Qviller:  – Skal være litt drøyt

Han berømmer stykkets troverdighet.

– Jeg føler at det er lett for denne målgruppen å føle seg skrevet til, og at det egentlig ikke reflekterer deres virkelighet. Dette stykket står midt oppi det.

Aleksander Varadian. Foto: Erlend Dalhaug Daae

Aleksander er hundre prosent enig.

– Det er forfriskende, men det som er forfriskende er ikke å spille skeiv, men skeive karakterer som er skrevet på denne måten, hvor det ikke er gjort så mye ut av at de er det. Det største karaktertrekket deres ikke er at de er skeive, sier han.

– Så det å få spille i det som egentlig er et familierelasjonsdrama med skeive elementer, er veldig deilig. At jeg da kan by på egen erfaring på en annen måte.

Frarådet å stå fram

Mange norske skuespillere har vært redd for å stå fram som skeive fordi de er redde for bare å få denne typen roller. Ulrik Græsli og Aleksander Varadian har begge oppnådd mye suksess, sin unge alder til tross. Ulrik fra Nationaltheatret og norske filmer og TV-serier, og Aleksander fra oppsetninger i London og New York. De kjenner begge problemstillingen.

– Jeg har flere ganger blitt frarådet å si at jeg er skeiv. At det ikke lønner seg å si det hvis du skal overbevise de som caster om at du kan spille hetero, sier Ulrik.

Aleksander deler i tillegg en annen erfaring:

– Jeg har også opplevd at etter at jeg har begynt å presentere meg selv mer maskulint, så har jeg fått flere jobber.

– Følte deg presset til det?

– Nei, det har bare vært en naturlig gang i meg og mitt forhold til meg selv. Men det har vært interessant å observere.

– Mamma måtte ha et glass vin

Det viser seg vanskelig for Darius å komme ut av skapet hjemme hos foreldrene, selv om kjæresten Lucas presser på så godt han kan. De to skuespillerne har ulike erfaringer med tilnærmingen av temaet til familien.

– Jeg kom ut til foreldrene mine sist. Da var jeg 15. Og det første mamma sa var at hun måtte hente seg et glass vin, ler Ulrik.

– Og da hadde vi en helt nydelig samtale. Det gikk kjempefint, jeg var veldig heldig. Det var mye angst som ledet opp mot det.

For Aleksander var det annerledes.

– Jeg har et mer «innforstått» forhold med familien. Det er ikke det at vi aldri har snakket om det, men det har ikke vært det samme behovet for å «komme ut». Vi hadde ikke det behovet for…eller, jeg hadde nok et behov for å snakke om det da jeg var yngre, men så reiste jeg hjemmefra ganske fort, da jeg akkurat hadde fylt 18. Og det var etter det at jeg fikk utforsket meg selv mer og ble komfortabel med meg selv. Jeg kommer også fra en multikulturell familie, der det er andre lag involvert i familiedynamikk og forventninger.

Bruker egne erfaringer

– Kan dere bruke egne erfaringer i stykket?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg føler egentlig ikke at det har vært spesielt nødvendig, for karakterene står så hele som seg selv, sier Ulrik.

Aleksander synes det er vel så relevant å bruke erfaringene med manglende evne til å kommunisere enn det å være skeiv.

Fra prøvene til Blå menn. Foto: Erlend Dalhaug Daae

– Heller ikke i norske familier er det så stor kultur for å snakke om ting, generelt. Når jeg ser tilbake, forstår jeg at jeg nok hadde et større behov for å snakke om det da jeg var yngre, men fordi vi ikke hadde det vokabularet hjemme, så var ikke det naturlig, sier han.

– Men jeg lurer ofte på hvem jeg hadde vært hvis ikke jeg måtte bruke masse tid på å navigere i den angsten og skammen og dannelsen og alt det der. Hvem kunne jeg vært? Jeg tror nok mange skeive har en slags fantasiversjon av livet sitt hvis de hadde hatt den fullt støttende familien fra starten som noen har. Og dette stykket er en skildring av en familie som ikke har så mye kultur for å snakke om ting, men så har Darius vokst opp litt og kommet hjem for å gjøre et reelt forsøk på å møtes som voksne og ta litt tak i de tingene.

Og der ligger også mye av verdien, synes skuespillerne.

– De får det ikke helt til, men det at man prøver er poenget. Omsorgen ligger i forsøket. Det er kanskje en frustrasjon hos barnet på overflaten at de ikke får det til, men det er likevel en anerkjennelse der for at de prøver. Det tror jeg ikke Darius så da han bodde hjemme som barn, sier Aleksander.

Lover mye latter

Tematikken er alvorlig, men stykket er skrevet med mye humor.

– Jeg knekker sammen hele tiden. Vi sliter begge mye med å holde oss, det er skrevet så utrolig morsomt, sier Ulrik.

Fra prøvene til Blå menn. Foto: Erlend Dalhaug Daae

– Er det annerledes å spille for unge, som ikke går så mye på teater?

– Jeg gleder meg veldig, for det er en gruppe som blir oversett når det kommer til ny dramatikk, sier Ulrik.

– Og det er jo det fantastiske med tiltakene her på Unge Viken, med Ung tekst og debutantprogrammet deres. Det er et privilegium å få være en del av det, for dette er ikke en gruppe det blir satset på, og jeg vet jo av egen erfaring at det er en gruppe som har stor glede av å gå i teatret og få de opplevelsene. Så jeg håper bare inderlig at vi klarer å nå ut med respekt og innsikt.

De synes dessuten at målgruppa ofte blir undervurdert.

– Jeg var selv frustrert over å bli undervurdert i den alderen. Og jeg tenker ikke så veldig mye over at det er annerledes å spille for ungdom enn å spille for voksne, nettopp fordi de kan mye mer enn de får kred for, sier Aleksander.

– De forstår mye også?

– Ja, på noen områder mer.

Teamet bak «Blå menn»