Hvordan kan barnehagen og teateret sammen støtte og utvide barns opplevelser i møte med scenekunst? Det er et av spørsmålene som står sentralt i et samarbeid mellom forsker Johanne Ilje Lien ved OsloMet og Unge Viken Teater. Erfaringene viser at nøkkelen ofte ligger i noe så enkelt – og samtidig krevende – som god kommunikasjon og forberedelse.

– Teateropplevelsen starter ikke når forestillingen begynner. Den starter lenge før barna setter seg i rommet, sier Ilje Lien som, i tillegg til å være forsker, også underviser på barnehagelærerutdanningen til OsloMet.

Johanne Ilje Lien (t.v.) og Lina Killingdalen. Foto: Erlend Dalhaug Daae

Gjennom observasjoner i barnehager og samtaler med barnehageansatte har hun sett nærmere på hva som faktisk skjer når teateret kommer til barnehagen. Et interessant funn er at de voksne i rommet spiller en avgjørende rolle for hvordan barna møter forestillingen.

– De voksne er ikke bare ledsagere. De er en viktig del av publikumsopplevelsen. Når de føler seg trygge i rommet, blir også barna tryggere, sier hun.

De voksne velger ulike strategier

Observasjonene viser at de voksne i barnehagen velger mellom seks ulike strategier når barna opplever scenekunst. Strategiene er dynamiske og den voksne kan veksle mellom ulike strategier i løpet av en forestilling. Noen trer inn som organisatorer, med fokus på å skape ro, struktur og oversikt i rommet. Andre fungerer mer som «brannslukkere», som griper inn når noe uforutsett skjer. Noen lener seg tilbake i sin egen opplevelse av å være publikum og kan «glemme seg litt», mens andre kan distansere seg helt fra situasjonen uten å vise egne reaksjoner og uten å koble seg på barnas opplevelse. I tillegg finnes de dokumentasjonsansvarlige, som tar bilder og video underveis og som dermed lett kan miste noe av det som skjer her og nå. Samtidig peker forskeren på en strategi som skiller seg ut: de engasjerte medoppleverne.

– Det er ofte de som tør å være til stede i opplevelsen sammen med barna, som skaper mest engasjement, sier hun. – De responderer spontant og speiler barnas reaksjoner og undring.

Fra forestillingen "Unison Puls". Foto: Johannes F. Sunde

Ifølge forskeren er det ikke slik at én tilnærming er «riktig» og andre «feil», men de ulike strategiene åpner og lukker handlingsrommet for barnas engasjement og følelsesuttrykk.

– Hvis de voksne er mest opptatt av å organisere eller korrigere, kan det forstyrre opplevelsen. Men når de klarer å åpne seg for å bli berørt og toner seg inn i stemningen blant barna og utøverne, åpner det seg et helt annet opplevelsesrom.

Uklare forventninger

Et annet funn i prosjektet er at mange ansatte i barnehagen opplever usikkerhet rundt hva som faktisk forventes av dem når barna deltar på en teaterforestilling. Denne usikkerheten handler ikke nødvendigvis om manglende vilje eller interesse, men om uklare rammer og lite erfaring med denne typen kunstmøter.

– Mange sier at de får beskjed av teatret om å ‘senke skuldrene’ og at utøverne har kontroll, men samtidig opplever de at det finnes innforståtte grenser de ikke helt kjenner, forklarer forskeren.

Resultatet kan bli en form for indre spenning: Skal de gripe inn, eller la barna utforske fritt?

Ifølge forskeren fører denne uklarheten ofte til at de voksne trekker mot det de kjenner best fra før, nemlig rollen som ansvarlig for orden og trygghet.

– Når du ikke vet helt hva som gjelder, er det lett å kompensere med å ta kontroll. Det handler om ansvarsfølelse, ikke om motvilje mot kunst.

Samtidig kan dette bidra til å dempe barnas spontane deltakelse og påvirke dynamikken i rommet.

Hun peker også på at mange voksne selv har begrenset erfaring med scenekunst fra egen barndom, og derfor mangler referanser for hvordan man kan være publikum sammen med barn.

– Hvis du ikke kjenner ‘spillereglene’ i rommet, blir du mer opptatt av å gjøre det riktig enn å være lydhør og åpne deg for opplevelsen.

Viktig med tydelig kommunikasjon

Dramaturg Lina Killingdalen ved Unge Viken Teater forteller at teatret kjenner igjen de ulike voksenrollene forskeren har observert i barnehagene. Ifølge henne har forskningsprosjektet gitt teatret en bedre forståelse av hvordan de kan bidra til en tydeligere forventningsavklaring på forhånd. I tillegg til pedagogisk materiell utforsker teatret nå blant annet visuelle introduksjoner, korte videoer og personlig kontakt med barnehagene.

– Det handler ikke om å forklare kunsten i stykker. Det handler om å gi de voksne nok trygghet til at de kan slippe seg inn i opplevelsen sammen med barna, forklarer dramaturgen.

– Når pedagogene får tydelige forventninger, kan de støtte opplevelsen i stedet for å være usikre.

Fra forestillingen "Knørv". Foto: Erlend Dalhaug Daae

Noen ganger kan det også handle om å gi slipp på behovet for å forstå og fortolke alt som skjer i forestillingen.

– Barn trenger ikke alltid å forstå alt. Noen ganger er det viktigste at de får oppleve kunst som berører, overrasker eller gjør dem nysgjerrige, sier hun.

Skal forske mer på voksenrollen

Erfaringene fra prosjektet skal nå deles videre i fagmiljøene, både for barnehagelærere og scenekunstnere.

– Vi opplever at dette er kunnskap som mange kan ha nytte av. Derfor føler vi nesten en plikt til å dele den.

Ilje-Lien har presentert funnene på fagkonferanser og det er flere vitenskapelige publikasjoner på trappene. I tillegg planlegger samarbeidspartnerne å videreføre forskningsprosjektet. Allerede i høst skal forskeren gjøre nye observasjoner og intervjuer i barnehager som tar imot et spesiallaget materiell for forarbeid fra teatret.

– Det er en gavepakke for oss å ha Johanne på laget, sier dramaturgen.

– V i får en dypere innsikt i egen praksis som hjelper ganske umiddelbart med å gjøre justeringer og gjøre det bedre. Det tjener både vi og barnehagene på.