Reisebrev.
Fra Barcelona.
6.-14. juli 2024.
Sala Beckett. Under Obrador d’Estiu 2024.

Ka e du nervøs forr?

Æ kjenne jo ingen dær.

Æ bestemte at i sommer skal æ bare skrive forr mæ sjøl, som et avbrekk fra det å skrive me en tanke om at det skal bli publisert, lest og fremført.

Man blir sittanes mye aleina som dramatiker, å tænke tel hodet begynne å banke, konstant navigere i si ega tvil på sæ sjøl og det man skriv på – det e mange måta å fomle i mørket på.

Men man må jo virkeli bry sæ da, det må man væl, når man vælge sæ detta hær – eller når detta hær – skrivinga – ende opp me å vælge dæ.

Alt æ vet om Barcelona har æ fra mora mi som studerte ballett dær i fire år på slutten av 80-tallet. Æ ringe ho Mamma forr å høre ka æ bør pakke kvelden før, fordi ho har bodd dær i mange år – så ho vet.

Æ lande i Barcelona og har på mæ altfor mye klær.

Vi møte kværandre, 12 stk, dramatikera, fra rundt omkring i verden i en lobby på et studenthjem i Marsesme. Det e tre stykk som hete Tomas, og æ e så nervøs æ klare knapt å si mitt eget navn.

Ka e det æ e så nervøs forr?

Det e væl det at vi bryr oss så mye alle sammen, naturligvis om det vi holde på me, grunn til at vi e hær.

Og æ vet ikke helt koffer æ e hær.

Joda, æ gjør jo det. Stolt som en norsk representant, æ sir det gjæntatte ganga, som svar på spørsmål at «I’m from Norway, from a place called Tromsø, it’s in the north».

Vi blir sittanes litt å vente i lobbyen sammen, påminnelsen om at vi e teaterfolk kommer i form av at vi helt naturlig har skapt en sirkel av stola vendt inn mot kværandre. Det blir stille længe imellom at nåen sir nokka, vi e nok alle nervøs, innser æ. Vi e nok alle også inneforstått me at vi skal tilbringe de neste 8 dagan sammen fra mårra til kveld, at det haste ikke me å bli kjent.

Det går ikke lange tida før æ forelske mæ i teatret, og bestemme mæ for at det må være det vakreste teaterbygget æ nåensinne har sett. Victor Munoz møte oss i foajeen under ankomst, ved siden av han på veggen hæng brevet Samuel Beckett sendte teateret i 1987, kor han takka dæm forr å ha oppkalt teatret etter han. Victor møte oss me et smil og en energi uten like, vi har alle maila me han, så det føles allerede ut som vi kjenne kværandre. Stæmmen hannes ronge ut under det høye taket og de buate væggan. Et bredt smil dannes under den breie barten. Det føles også kjent ut, måten han kommer bort til mæ om æ har nokka på hjærte, lægg han ei hand på skuldra mi og krumme nakken.

Victor fortælle mæ at teater e veldig stort i Katalonia, fordi folk som ikke kunne skrive eller lese kom enten til kirka eller så kom dæm i teatret forr å høre språket sitt.

Dramatiker Simon Longman lede workshoppen hos Sala Beckett for tredje gang. I rommet vi skal være i står det skrevet på tavla «alone together, so much shared». Temaet for oss disse åtte dagan e «memory, nostalgia, theatre». Simon skriv på et ark så alle kan se – han skriv «Play/wright» forr å understreke at det ikke betyr writer, men wright – as in something being wrought –, på norsk det samme som en smie av jern.

Onsdag, torsdag og fredag holdes det lesninge av kortstykkan vi alle har skrevet i forkant av denna workshoppen, som følgelig har blitt oversatt til katalansk. Men det e ikke stykkan vi snakke om fra 10 til 18 kvær dag. Vi snakke litt om dæm, tar en runde på kvær og én, men det e ikke detta som e fokuset.

Vi skriv fort og galt, rivanes og litt smertefullt, også snakke vi om alt sammen, diskutere og dele erfaringe.

En av de første dagan, iløpet av en samtale vi har rundt bordet – æ trur vi diskuterte korvidt et stykke må ha kjærlighet i sæ forr å være et stykke – så læne Simon sæ over bordet me albuan sine, han fange oss opp kor enn det e vi har rukke å fare avgårde til i søken ætter en tanke, et sted, et bilde, en erfaring – de blåe øyan til Simon fange oss alle sammen, idet han læne sæ over bordet og sir

«You could literally draw up lines in a parking lot – put up your play, invite people to come and if people get something from that, then that’s all you need. And if you’re in it for reasons beyond that, then perhaps you’re in it for the wrong reasons I think.”

Det går et lite øyeblikk før mylderet av stæmma, heten på gårdsplassen utafor det åpne vinduet, hoda som kværne rundt bordet, tar me sæ stedan de har drifta vækk til og e tilbake. Men det satt sæ hos mæ – om ikke nokka mer enn som en påminnelse på ka det betyr å skrive dramatikk – ka det skal bety for mæ; forr det e jo ikke absolutt det han Simon sir – man må ha pålegg på brødskiva, så man træng å tjene pænga på det man gjør, men det e så lætt å bli tynga av faktora utafor i motivasjon man har for å skrive, om det e oppføring, prisa, honorar, stipend – alt det, istedenfor detta møtet me publikum eller den samarbeidsvillige naturen som utgjør selve teatret.

Vi blir alle sliten, forkjøla og tung i hodet av varmen, av arbeidet. Færre og færre drar på forestillingen som holdes på kvelden, men en del av oss blir likavæl sittanes i baren om kveldan over et par øl, fortsætte praten mens vi har kværandre.

Æ sa til mæ sjøl at i sommer så skal æ bare skrive til mæ sjøl, det e et sted det kan være så vanskeli å finne tilbake til.

Vi e alle dramatikera som befinn oss et sted i startfasen – mange e prisnominert, nåen har kompani og alle sin helt egne inngang til måten dæm angrip papiret på.

Æ trur æ tænkte at æ bare sku skrive til mæ sjøl fordi å komme til det stedet man må komme til – så dypt ned i tankan at lyset ikke slæpper til – det kan bli så vanvittig tungt av og til, spesielt i møtet me ambisjon og præsset man lægg på sæ sjøl.

Æ trur det tok 2 daga forr mæ å innse at æ e blidd veldig gla i alle sammen hær på kurset. den siste dagen va det middag og fest, vi endte opp på en klubb et sted me dj, æ huske æ tænkte på forhånd at æ bør gi mæ snart ettersom flyet mitt gikk tidlig neste mårran, men et sted i mørket av dansegolvet sammen me dramatikera og teaterfolk, latter og viftanes americoa, til bassen som kom på av en remix-versjon av Taylor Swifts’ Love Story, tænkte æ – ja men Julian katti får du det hær igjæn?

På et mye dypere sted inne i natta, sir vi hadet til kværandre på dansegolvet, og legger til at om du nåengang e i Oslo, eller om æ kommer til Paris, Istanbul, London, Montreal, Madrid, Milano, Praha, Helsinki, Montevideo, New York, Barcelona, så tar vi en kaffe sammen.

Æ vil fortælle om alt sammen, men det viktigste e at vi sitt 13 dramatikera sammen i et rom, fra forskjellige kanta av verden, og snakke om teater.

Vi bær alle vår hjemlige merkelapp på skuldra som enten et erklært geni, et fenomen, talent, intellektuell, stjerneskudd.

Muligheten til å bli kjent me kværandre, som persona, kvært sitt respektive liv i hjemlandet sitt, som samtalepartner om arbeidet og gjænnom arbeidet i form av lesninge har vært så verdifullt, at æ sitt igjæn, e rørt og overvelda, på flyplassen i Barcelona tre tima ætter at vi sa hadet til kværandre på dansegolvet.

Arthur Miller sa en gang at å skrive et stykke e som å skrive et kjærlighetsbrev til verden, og du kan vente på svar, men du blir aldri å få det, det eneste du kan gjøre e å begynne på det neste kjærlighetsbrevet.

Den katalanske historia e voldsom og tragisk, det katalanske språket står i fare for å dø ut. Nokka av detta visste æ før æ kom, men mye visste æ ikke. Det e viktig med teater som Sala Beckett, som fremme ny dramatikk og dramatikk skrevet på katalansk. Det finnes tydelige parallella til det samiske språket i Norge. Opplevelsen av å se min egen tekst opprinnelig på nordnorsk, oversatt av Kate Pendry til en elegant sammenveving av nord-britisk, norsk-engelsk og standard engelsk til katalansk, va veldig røranes, og æ opplevde at dæm hadde nokka av det samme i sæ – det nordnorske og det katalanske – nokka røfft og samtidig veldig poetisk. Da Victor fortalte litt om historia for teater i Katalonia, så tænkte æ kor heldig dåkker e som har en så håndfast tradisjon for teater hær.

Trenden av teater som ledes i kortsiktig frykt for økonomiske og demografiske tap finnes ikke bare i Norge, innser æ etter samtala med de andre på kurset, detta skyldes nok mye forskjellig, mest av alt en præssa økonomisk situasjon rundt om i verden.

Æ tænke følgelig og avslutningsvis på det han Simon skriv på tavla i rommet «alone together, so much shared», og kjenne veldig tydelig på at vi som dramatikera alltid e som sterkest når vi e sammen.

Æ ser fram til å følge alle sammen videre, til å snakke me dæm igjæn, til å holde kontakten.

Alle foto: Julian Karenga