– Klovnen Marsipan er fargerik. Hun er glad i å danse. Hun synger improviserte sanger. Marsipan oppstår i øyeblikket, sammen med barnet. Hun er en som er veldig til stede, sier sykehusklovn og scenekunstner Melanie Dahl, før hun smilende legger til:

– Hun heier alltid på barnet.

Melanie har vært sykehusklovn i ti år, og mye har skjedd på den tiden. Tidligere opplevde hun at omgivelsene ikke skjønte, eller anerkjente at klovning er en profesjon. Hun har blitt møtt med nedlatende holdninger som «åja, du kommer for å sjonglere og ablegøye litt?». I dag merker hun mer tillit fra helsepersonell og anerkjennelse i offentligheten. Man trenger ikke lenger å ha møtt klovnene innenfor sykehusets vegger for å kjenne til den ideelle organisasjonen Sykehusklovnene.

At organisasjonen er medlem av European Federation of Healthcare Clown Organizations stiller også visse krav til utdanning og rekruttering av dagens sykehusklovner. I den norske klovnestaben finner man profesjonelle og prisvinnende scenekunstnere med spesialisering i klovning.

Å møte barnet, ikke sykdommen

– Alt klovnene gjør er improvisatorisk. Vi trenger ikke strass og store kostymer. Vi har lite sminke. Vi er ikke del av et show. Vi kan bruke sterke farger og den røde nesa. Bare være og det er nok, forklarer Melanie.

Det er bare Marsipan som bruker den røde nesa. Uten den er hun Melanie. Det er derfor nesa ikke festes med lim, men med strikk. Så den lettere kan tas av når de går ut av klovnen. Som i viktige samtaler med helsepersonell.

– Når jeg trenger å vise at «nå er jeg Melanie, nå kan vi snakke person til person», da tar jeg av nesa. Og jeg er veldig nysgjerrig. Jeg spør og graver i det sykepleierne forteller. Om vi skal inn til en unge med kreft, så vet jeg at barnet snart skal miste håret. De skal bli slitne og kvalme. Men det er det jeg, som Melanie, som vet. Marsipan har ikke behov for å vite det. Hun er ikke i hodet, hun er til stede med hele kroppen og leter etter innganger i alt rundt seg. Hun møter barnet, ikke sykdommen.

Å puste frem et rom

Arbeidsdagen som sykehusklovn begynner når klovneduoen møter sykepleieren og får informasjon om hvilke barn de skal treffe. Navn, alder og sykdomsbilde. Så tar de på seg nesa og danser nedover gangene og banker på sykehusdørene. Og allerede her er det kreative samspillet i gang.

– Når man banker på døra forventer man jo at den skal åpne seg. Men noen ganger kan sykehusdører være ganske tunge. Det kan jeg spille på. Jeg vil ikke komme inn med «hei, kan jeg komme inn?». Da begynner situasjonen ved å etablere slike A4-spørsmål som forventer «ja og nei- svar». Jeg har lyst til å komme inn med et helt univers vi kan utforske sammen. Da kan jeg spille på den tunge døra, og småskravle litt med partneren min: «Så du hvor tung den var eller?» Så ser vi hvordan barnet reagerer.

Melanie forteller at Marsipan fokuserer på pust. Hun kommer inn i rommet med et pust. Inn den tunge døra med et dypt åndedrag og puster ut. Bokstavelig talt, Melanie drar pusten godt inn og med åpne hender puster hun ut. Hun kan lese et rom ut ifra pusten der inne. Er det overfladiske og korte åndedrag skjønner hun at de ikke har det så bra. De kan være redde, og hun kommer inn i et rom fylt med frykt eller usikkerhet. Med sitt dype åndedrag åpner hun rommet. Det minner dem alle på å puste godt, og hun merker at pusten sprer seg. Allerede her kan stemningen endres og gi plass til barnets liv. Slik skapes viktige pusterom for de små og deres foreldre.

Klovningen løfter barnet

Klovnene er trent i å lese rommet til enhver tid. Å lese kroppsspråk er helt fundamentalt. Hvor ser barnet? Store øyne som ser rett på Marsipan kan bety at ungen er åpen for samspill. En unge som ser vekk kan trenge en annen inngang. Marsipan kan speile synsretningen til barnet, ved å se i samme retning og finne noe hun kan bygge videre på.

Et møte kan vare alt fra ett til ti minutter.

– Et møte på ett minutt kan også være et godt møte, smiler Melanie og trekker frem at klovnene ønsker å finne høydepunktet, for så å trekke seg ut. Å gi seg på topp. De vil forlate rommet mens stemningen er på sitt beste i håp om at stemningen blir igjen i rommet.

– Målet for alle klovner er å løfte barnet.

«Verdens beste reseptfrie medisin»

På sykehuset kan ikke klovnene gjøre noe med barnas sykdom. Men de kan stimulere det friske. Melanie trekker frem viktigheten av å se det friske i barnet. Slik kan barnet selv finne til, og kjenne på det som er friskt ved dem.

Klovnene følger alle sidene av barnas sykdomsbilde, også ulike medisinske prosedyrer. De har lange samtaler med helsepersonellet først, så de får en klar forståelse av hva som skal skje og hvorfor. Selv stiller de krav om at de må møte barnet i forkant av prosedyren, og få tid med dem etterpå. Både for at barnet skal bli trygge på dem, og for at de lettere skal klare å lese barna under prosedyren. For at de kan fange barnas oppmerksomhet og lede dem inn i lek. Klovnene skal ikke forbindes med smerter og det vonde, men de ønsker å romme hele barnet, også det vanskelige. Om en unge opplever en prosedyre som vond, er det viktig for klovnene å kunne anerkjenne opplevelsen og løfte dem opp igjen. Å skape rom til barnet for å finne tilbake til en mestringsfølelse.

– Klovnene er egentlig en vinn-vinn-strategi i kampen om livskvalitet og glede på et barnesykehus, sier Melanie og forteller om redusert bruk av tvang, medisinering og narkose med klovnene tilstede. Sykepleierne får rom til å gjøre sitt og prosedyrene kan gå fortere enn vanlig. Om barnet får gode og oppløftende opplevelser gir det igjen gode ringvirkninger. Større appetitt og bevegelsesglede hjelper barna i å finne tilbake til den barnlige nysgjerrigheten. Den som kanskje har svunnet litt i sykehusveggene under oppholdet.

Uten rød nese

Klovnene har et eget ritual når de forlater sykerommet. De ser på hverandre og klikker med tunga: «Sånn, da var det møtet over.» Et slags renselsesritual. Noen ganger danser de videre. Andre ganger har situasjonen vært mer utfordrende og de trenger å hente seg inn igjen.  Da tar de av seg nesa i en liten stund: «Melanie tar litt over nå.»

For noen møter er tøffere enn andre. De har flere pauser og debrifinger. De snakker med helsepersonellet og har tilgang til psykolog. Men det er en grunn til at de kun får lov å klovne på sykehuset tre dager i uka. Det er av samme grunn som at organisasjonen anbefaler klovnene å gjøre noe annet i tillegg. Særlig oppmuntrer de sterkt til scenekunstvirksomhet utenfor sykehuset.

– Vi bruker ikke ordet «teater» på sykehuset. Vi snakker mer om det som improviserte øyeblikk, å være i nået, å invitere barna inn. Improvisatører har en høy status på scenen. Dén høye statusen ønsker vi å gi barna. På scenen er det noen som ser på deg. Vi klovnene skal se barna. Vi er ikke der for å få applaus. Vi er der for å applaudere barna.

Denne våren tar Melanie av den røde nesa i forestillingen Liv i mor. Sammen med Unge Viken Teater og dramatiker og regissør Nelly Winterhalder har hun skapt et univers hvor barnehagebarn sammen med Liv skal utforske mammaens voksende mage. Melanies barneforestillinger er alltid interaktive med deltagende barn. Hun presiserer at hun ikke er klovnete på scenen, men hun leker. Visjonen er det samme: Barna skal løftes opp og frem.