I figurteater kan alt få liv. Begrepet inkluderer den mer kjente betegnelsen «dukketeater», men også skyggeteater og andre objekter som får scenisk liv.

– For meg er det ikke så viktig om man kaller det dukketeater eller figurteater, sier Anna, stående i en myriade av uttrykksfulle kreasjoner og diverse varianter av verktøy på Riksteatrets verksted.

– Det viktigste er at figurene er utformet så de er enkle å få liv i og er uttrykksfulle, poengterer hun og trekker frem skillet mellom figurdesign og figurmaker. Karakteren kommer ofte fra en bok og det er figurdesigneren som bestemmer hvilke ulike funksjoner figuren skal ha, hvordan den skal utformes og se ut. Figur- eller dukkemakeren er håndverkeren som lager den.

I «Verden sa ja» gjør Anna begge deler.

Anna sa ja 

«Teater i barnehagen» er et av Unge Viken Teaters store satsningsområder. Teateret samarbeider med pedagoger og kunstnere og sender minst to nyproduksjoner på barnehageturné i Viken fylke hvert år. Forestillingen «Verden sa ja» spilles nå for 3-6-åringer i barnehager over hele fylket. En produksjon bygget på bildeboksuksessen av Kaia Dahle Nyhus, en bok som vant Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2018. Idéutvikler Kristin Bengtson står for forestillingens visuelle konsept og med Janne Langaas på regi lurte teateret på om Anna kunne tenke seg å være med som figurdesigner og -maker.

Anna sa ja.

Grunnkonseptet til Kristin var at figurspilleren skulle bære et kostyme i form av en jordklode og at et stort antall figurer og objekter, hentet fra boken, skulle visualisere verdens utvikling. Under forestillingen spilles figurene og deretter festes de på klodens overflate etter hvert som forestillingen utvikler seg. Anna har laget figurer i både to- og tredimensjonal form. Noen er mer sentrale enn andre og får et eget lite show i den store helheten.

– Det er i det enkle magien finnes

Den gjengse publikummer forbinder nok dukketeater med barneforestillinger. Anna mener barn, nettopp av deres barnlige natur, er nærmere dukkene og figurene gjennom lek og selv naturlig fyller forestillingene med mye fantasi. Hun mistenker at voksne heller merker seg teknikken, og syns det er spennende at figurene kan så mye. For Anna er det viktigste at de er godt utformet og har en klar personlighet.

– Det er i det enkle magien finnes. Mye teknikk og dilldall er spennende og fasinerende, men det superenkle er magisk. Spilleren blir usynlig, og det oppstår noe eget som kun skjer mellom publikum og figurene.

Her er samarbeidet med figurspillerne viktig. Selv om det er Anna som rent fysisk lager figurene så er det figurspillerne som skaper scenisk liv hvor figurene blir deres instrumenter. Det er ikke alltid rene figurspillere brukes på scenen, ofte er det «vanlige» skuespillere. Å mestre den spesifikke kunsten krever mye tid og fokus under prøveperioden. Her er Anna ofte delaktig sammen med spilleren. Spillerens erfaringer blir utgangspunktet når hun designer og utformer figurene. Sammen leker og utforsker de ulike prototyper, og spillerens innspill blir med videre i Annas skapelsesprosess. Det er ikke bare utseende og uttrykk som er viktig men også at figurene er lette å manipulere og har alle de ønskede funksjonene. Det er figurspilleren som skal skape liv, forestilling etter forestilling, og det er viktig at de får et eierskap til karakterene. Slik blir figurene egne og fullverdige karakterer, ikke rene utstillingsdukker.

Tyngder og mekanikk 

Anna snur seg og henter frem en dukke for å understreke poenget. Ved første blikk er det «bare» en hårete hund som rekker henne over knærne. Med høyrehånda tar hun tak i et håndtak ved halen og venstrehånden griper rundt et håndtak bak hodet. Samme hånd spenner til, hundens hode vendes opp, og med oppspilte øyne slenger tunga lett i vinden mens ørene flakser. Og vips kommer hunden Åtto fra det populære barneuniverset Detektivbyrået til live.

Anna forklarer at man kan få figurene til å bevege seg gjennom å lage mekaniske innretninger, men man kan også legge inn ulike tyngder i armer og bein for å skape naturlige bevegelser. Med helt presis vekt får spilleren rett følelse for figuren. Åtto har ikke noen mekanikk i bena, men fordi Anna har tillagt dem vekt rører de seg gjennom spillerens spesifikke bevegelser slik at Åtto kan løpe, traske, ligge og sitte. Åtto puster og peser også, men dette uttrykket kommer frem nettopp fordi tunga ikke har vekt, så den får rett «hengekvalitet» når spilleren beveger Åttos hode.

«Verden sa ja» har ingen store dukker som Åtto, men flere mindre figurer. Billedboka inneholder lekne tegninger av dyr, natur og mennesker i klare sterke farger. Anna ønsket å være tro mot bokas uttrykk og flere av figurene speiler Nyhus egne illustrasjoner.

For å lage klode-kostymet ble det mye testing og prøving av prototyper og et spesialdesignet dreiehjul ble konstruert. Løsningen ble til slutt at spilleren ikler seg et bærebelte som fester kloden rundt kroppen slikt at den kan spinne rundt i høy fart. Inne i kloden er det åtte lommer med figurene. Figurene er lagd i laminert stoff og festes med borrelås på kloden.

– Litt forskning må til 

Ettersom figurene skulle oppbevares inne i kloden måtte de være både lette og ikke ta noe særlig plass. Men de kunne ikke være for små heller, for publikum skal klare å se dem. De kunne ikke være for tunge heller, da ville de bare falle av. Og borrelås har den irriterende egenskapen at den tiltrekker seg støv og fibre og annet rask og mister den klebende egenskapen. De har også en lei uvane med å finne hverandre og til slutt sitter alt sammen som en stor ball. Her måtte Anna forske.

Flere stoffer ble testet ut innen Anna fant det riktige. Et tips om en trønder ble et vendepunkt. Han solgte materialer man ikke finner i hvilken som helst butikk. Av han fikk hun flere meter med industristoffer hun vendte og vridde på, farget og utforsket helt til hun fant rett kvalitet.

Å eksperimentere med og teste ut materialer er noe av det beste med arbeidet, syns Anna. Hun har ofte en idé om hvilke uttrykk hun ønsker, og generelt brukes materialer på en måte som ikke har noe med det den «skal» brukes til. Anna trekker frem et lite svart krypdyr fra forestillingen. Hun ville at dyret skulle ha dirrende antenner på hodet. I søket etter noe som ville vibrere svakt i lufta fant hun til slutt lange ballonger. Sånne som klovner lager ballongdyr utav. De hadde akkurat rett «dirrekvalitet», smiler Anna.

Fra industridesign til figurmaker 

Anna har alltid vært glad i å jobbe tredimensjonalt. Ungdomsdrømmen var å bli scenograf, men dette glemte hun da hun kom over en avisartikkel om industridesign. «Industridesigner, det vil jeg bli», tenkte Anna.

I over 20 år designet hun masseproduserte produkter, særlig innenfor det medisinske feltet med avanserte røntgenapparater og intrikate blodprøvesett.

Det var ikke før hun kjente et savn etter en hobby hun kom på at hun egentlig likte teater så godt. Hun hadde alltid gått på forestillinger, men det hadde ikke helt slått henne at hun kunne drive med det. Ikke før hun besøkte standen til figurmaker Kari Noreger på et julemarked. Mens hun beundret figurene spurte Kari om hun vil kjøpe noen, «Nei, lær meg å lage dem», svarte Anna.

Deretter fulgte flere kvelder og helger med Kari. Og selv om Anna var veldig glad i jobben som industridesigner begynte hun å kjede seg og den nye hobbyen tok større plass. Da avdelingen hennes skulle flyttes sa hun til sjefen at hun måtte gjøre noe nytt.

– Men å gå fra industridesign til figurmaker, det går jo ikke?

Jobben lå et steinkast unna Riksteatret. En dag går hun ikke forbi slik hun pleier. Isteden banker hun på. «Hei, kan jeg hjelpe til?» Dette er snart seks år siden.

Anna ser store likheter mellom industridesign og figurmakeri, og daglig anvender hun hva hun har lært gjennom årene som designer. Hun elsker å jobbe med både harde og myke materialer, teste ulike typer lim og leke med å konstruere mekaniske løsninger. Samtidig som hun får lage karakterer man blir glad i.

– Jeg får alt nå, smiler Anna.

Foto: Tøri Gjendal