Dette er livsviktig og hvorfor det?
«Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg»
Too-Tikki i Trollvinter av Tove Jansson.
Jeg går inn i teatret, det skal skje på hovedscenen – det er fullt av folk, men jeg er alene. Jeg er alene på teater sammen med masse folk en helt vanlig onsdag. Visst ser jeg noen kjente folk her og der, men jeg har ikke lyst å bli påminnet om at dette er jobben min i dag – så jeg fokuserer på å ikke møte noens blikk, jeg vil bare være en del av opplevelsen. Glemme meg selv litt, være u-forutinntatt. Smile forsiktig til de fremmede jeg passerer for å finne plassen min, synke ned i stolen og ta inn lyden. Ta inn forventingen i rommet – ikke fokusere på noe spesielt, bare være der. Summingen av mange menneskestemmer samtidig er en egen musikk – litt sånn høystemt, høytidelig på pussig vis. Lyset og lyden dempes simultant nesten som det er en teknikker som styrer alle folka rundt meg med en spak. Forventningens øyeblikk! Rett før det kan skje noe magisk, noe helt utrolig – sitring gjennom hele kroppen. Alt er meget usikkert – og det beroliger meg dypt.
Hva driver jeg med? Jeg gjenopplever barndomsfølelsen av å gå i teater. Da jeg ikke ante hva jeg skulle få oppleve, #denfølelsen.
Too-Tikkis uttalelse var underlig da jeg fikk den lest første gang, men er en av mange barndomsoppdagelser som har fulgt meg. Og ja, det at hva som kommer er høyst usikkert er en beroligende tanke hvis man slipper den til, også i skrivende koronatid – uten at jeg skal henge meg opp i det.
Dramatikk for barn – har det noen oppskrift? Der må svaret mitt være at det er veldig usikkert. Synes jeg det er viktig? Svar: Livsviktig! Hvorfor det? Fordi jeg tror det er med på å gi forundring og kraft som man kan komme til å bære med seg hele livsløpet.
Jeg jobber til daglig som dramaturg på Dramatikkens hus, i tillegg til at jeg er regissør på frilansbasis. Og når jeg forklarer mine barn hva jobben min går ut på som dramaturg har jeg sagt at jeg er en slags huldretuss som stadig vekk sier: Voffor det da? Voffor gjør dere på dette viset? Det er litt tullete sagt, men det er også ganske sant. Vi mottar ca. 300 søknader per år på Dramatikkens hus, og da jeg begynte å jobbe der i 2014, stilte jeg spørsmålet: Hva savnes i søknadsbunken? Er det noe vi ikke får søknader på? Svaret var: Det er svinnende få søknader på å utvikle scenetekst for barn. Neste spørsmål: Voffor det da?
Tese 1: Ingen er interessert i å skrive for barn.
Tese 2: Ingen tror det er interesse for å skrive for barn. Hvis tese 2, hvem sitt ansvar er det? Vel, det er kanskje mottakerapparatet sitt ansvar – og Dramatikkens hus er et slikt
mottakerapparat. Min jobb er å bidra til å utvikle andres talent; finnes det talenter som brenner etter å få skrive dramatikk for barn?
Første skritt på veien var å undersøke om det var hold i tese 1, så vi inviterte til en rundbordssamtale med representanter fra både institusjonsteatre og det frie feltet. Lang historie kort, svaret vi fikk ut av det var: Vi er interessert i scenetekst for barn, og vi kunne dermed eliminere tese 1. Dermed tok vi tak i tese 2: Vi, som mottakerapparat, har et ansvar for å løfte frem interesse for scenetekst for barn og unge.
Line Rosvoll, kunstnerisk leder på Dramatikkens hus, har vært lidenskapelig opptatt av figur- og dukketeater gjennom sin karriere som instruktør. Så det første prosjektet vårt ble å undersøke hvordan å skrive for figurteater i samarbeide med Trikkestallen og Oslo Nye Teater. Vi arrangerte flere workshops og masterclasses for dramatikere som ønsket å utforske formatet. Fire av disse tekstene utviklet her har funnet produsent og blitt spilt.
Den neste runden vi gjorde var å invitere til en skrivekonkurranse med ekstern jury. Vi fikk inn 150 tekstideer, så interessen var stor. Foreløpig er ingen av disse tekstene produsert, men det har hatt flere såkalte spin-off-effekter. For å nå ut bredere med å lyse på scenetekst for barn og unge, har vi arrangert to store seminarer. Det første seminaret tok for seg hva man anser som tabu i scenekunst for barn og unge. Og det andre seminaret fokuserte på målgruppeorientering. Selve ordet målgruppeorientering er et skrekkelig usexy ord og får mange til å se røde flagg og rope ut at det blir for instrumentelt. Og for all del, jeg forstår redselen for at kunstens autonomi står i fare for å bli pedagogikkorientert. Samtidig har jeg både en fot i akademia fra universitetet i Trondheim og en fot i det utøvende fra regilinjen på Teaterhøgskolen, og opplever selv at disse to utfyller hverandre på en god måte. Dessuten følger jeg helt Lisa Nagel som på vårt siste seminar sa: «Målgruppeorientering er kunstnerisk presisjon».
Jeg liker å tenke at for å skape godt teater for barn må du heve deg opp til deres nivå. Og det er faktisk ganske vrient. Eksemplet mitt er: Har du forsøkt å leke en time med en treåring i det siste? Altså virkelig være med på leken i en sammenhengende time? Det er så krevende! Heldigvis for meg fikk jeg sist gang verdens beste skussmål fra min fireårige lekekompis: «Stopp leken! Svar: Er du barn eller er du voksen, Kristina?» Meg: «Jeg er nok voksen.» Lekekompis: «Hmmm, det er litt rart egentlig, du virker som barn for meg, i alle fall.» Og med det sagt kunne vi fortsette leken.
Under ASSITEJ Artistic gathering i Kristiansand i 2019 var jeg keynote speaker under et seminar om barnedramatikkens status i de nordisk baltiske landene. En av de interessante oppdagelsene var at scenekunst for barn mellom 3-5 år i stor grad er nonverbale og visuelle forestillinger i alle landene. Altså, nettopp i den alderen hvor språk er det barna kjemper for å tilegne seg! For å komme med et plumt eksempel så er dette den perioden hvor en setning som: «Ut av stompen kom jommen prompen» – ville få de fleste til å trekke på smilebåndene. Ikke et vondt ord om nonverbale forestillinger – men nesten alle? Voffor det?
Det finnes flere forklaringsmodeller på dette – det kan handle om økonomi, det kan handle om hvordan voksne ser på barndom, det kan handle om maktstrukturer både i samfunnet for øvrig og innad i teateret. Dramatikerens posisjon i teatret har vært og er vekslende. Det finnes jo voksne mennesker som tydelig utbasunerer at tekst ikke er teater – og det er for så vidt sant, men at tekst kan bli teater er det vel ingen tvil om. Mitt poeng er at barn er like ulike som voksne, og bør ha tilgang på ulike kunstneriske utrykk. Allikevel betyr det noe å tilhøre samme kohort, altså kull – og tekst og språk er essensielt på ulikt vis ved ulik alder.
Jeg tror at målgruppeorientering er særdeles vanskelig, og viktig. Og jeg tror at de fleste har mye å lære i nettopp å kunne spisse og skjerpe forestillingene mot den målgruppen det er ment for. Det er ikke lett – hadde det vært lett ville alle gjort det.
Hvordan gjør man det? Her finnes det selvsagt en million veier til målet. Noen har stor glede av å bruke referansegrupper, andre vil på ingen måte blande noen inn i den kunstneriske prosessen. Det eneste jeg tror er feil er hvis kunstneren ikke har en «brann» selv. Jeg tror nemlig det beste barneteatret skapes på samme måte som det beste voksenteatret. Man må finne ut av hvorfor jeg/vi vil lage dette, også stille spørsmålet – på hvilken måte?
Noen ganger kommer «på hvilken måte» først og et hvorfor forstår man underveis. Begge deler er mulig. På Dramatikkens hus forsøker vi alltid å se prosjektet for seg selv, og vil være medhjelpere i å lage skreddersømmen som passer prosjektet. Teater er kommunikasjon – og i enhver kommunikasjon ligger muligheten for misforståelse. Derfor tror jeg det er særdeles viktig å vite noe om de man ønsker å nå, for å minimere misforståelsene rett og slett – for å kunne være presis. Hva slags type research en kunstner behøver er veldig ulikt; noen bruker intervjuer, noen publikum underveis for korreksjon, noen leser seg innover i biblioteker. Men igjen, nesten alt blir meningsløst hvis du selv ikke kjenner at det brenner litt.
Til oss på Dramatikkens hus kan man sende søknad om utvikling av scenetekst, om det er skrivestipend, dramaturg (en samtalepartner underveis) eller verksted for utprøving av sceniske hendelser man skriver på. I verkstedsutprøving er det for eksempel mulig å invitere inn referansegruppe hvis man ønsker det. Vi produserer ingen forestillinger og vi er til for hele feltet, både det frie og institusjonene våre.
Jeg er veldig glad for å kunne merke meg at vi nå ikke lenger har en «missing link» i søknadene våre. Vi får søknader på å utvikle scenetekst til barn og unge! Satsingen vår har gitt frukter. Tekstene vi mottar er både samtidige og komplekse, noen er opptatt av referansegrupper, andre ikke. Vi ønsker oss stadig flere tekster myntet på barn og unge med ulike perspektiv, jeg tenker at dette 10. året kommer til å gi oss den neste barneteaterklassikeren.
Er det en ting jeg er helt sikker på så er det at vi sender barna våre inn i en særdeles usikker fremtid. Det å være med på å gi dem redskaper til å møte den komplekse samtiden vi lever i på godt å vondt, gi dem tid til å reflektere i et rom sammen med andre – vil gjøre for dem det jeg mener kunst gjør for voksne – strekke på forståelseshorisonten vår, kjenne at det kan sitre forventingsfult i kroppen og at mulighetenes verden kan åpne seg. Og vær sikker: Alt er i stadig forandring. Det er ganske betryggende.
