Publikum klatrer ni meter opp i en trehytte. De trekker ned i underjordiske katakomber. De vandrer i mørke ganger i nedlagte hotell, sykehus og brannstasjoner. De kjemper seg igjennom rushtidas pendlere på Oslo S. Alt for å oppleve deWangen-produksjoners forestillinger.

Forestillinger som utfordrer hvordan vi forstår teater, publikumsroller og sceniske rom. Claire arbeider site-immersive. På uvanlige steder, i uvante scenerom skaper hun forestillinger som omslynger publikum. De trer inn i verket, og er pådrivere og tilskuere på samme tid. Stedet legger premissene for forestillingen, Claire og produksjonen skaper en fiksjonsramme, som i møte med publikum fylles med innhold og opplevelser.

– I mine forestillinger er stedet hovedpremisset, og det møtet som oppstår der, mellom fiksjonslag, publikum og sted. Jeg har ikke nødvendigvis en stor historie å fortelle, sier Claire. Før hun trekker litt på det.

– Samtidig kan det like gjerne være en stor historie der. Det kommer jo an på hva folk ser. Hva de leter etter og hva de legger i det de opplever. Og hvor mye de selv investerer. Selv er jeg ikke ute etter det realistiske, men det ekte, sier hun og forteller at hun ønsker å skape publikumsmøter hvor det sanselige møter intellektet. Å muliggjøre opplevelser hvor fantasien samspiller med kroppen.

– Jeg forsker i hva teater kan være, sier hun og trekker frem at publikumsopplevelsen står i sentrum.

Publikummet er alltid tett på skuespillerne. Dynamiske og uforutsigbare omgivelser spiller også inn. Om det er mylderet av pendlerne på knutepunktet Oslo S. Eller dresskledde som haster fra møte til møte over gangbroen til Barcode. Hvem som inngår i produksjonen, hvem som er publikum, eller uvitende tilskuere, eller de som tilfeldigvis blir en del av forestillingen, er ikke alltid like lett å vite. Alle er en viktig del av scenekunsten Claire skaper.

Kartet kommer først

Tidlig i arbeidsprosessen er kartet over stedet helt sentralt. Mye tid går på å studere og organisere. Se for seg scenarier. I samarbeid med ungdomsteateret ved Rogaland Teater iscenesatte hun Viste Beach Club på Viste Hotell. Hotellet hadde plass til 56 publikummere, men ikke samtidig. Publikum ble delt inn i fem grupper med hver sin inngang. Scenene gikk i loop og havnet ikke i samme rekkefølge for alle gruppene. Slik oppsto fem forestillinger samtidig.

– Og antagelig enda flere unike opplevelser. Det er ikke så viktig at alle ser den samme forestillingen, mener hun, og sammenligner det med en god fest.

– Etter festen går alle derfra med en følelse av festen. Alle så kanskje ikke hun som gråt eller de som kranglet. Men alle så han som danset på bordet, uten at alle nødvendigvis fikk forhistorien. Alle får en egen opplevelse. Og eierskap til opplevelsen. Jeg jobber fragmentert for å få plass til det publikum selv leter etter. Vi lager store forslag, men det er jo selvsagt våre forslag.

Så finnes det selvfølgelig ulike måter å ta imot forslagene på. Claire forteller om mange åpne, eventyrlystne og oppsøkende publikummere. Som ikke gir uttrykk for at de må ha en forklaring på alt underveis. De godtar at det hele ikke nødvendigvis går opp i en høyere enhet. «Den store historien» er ikke det viktige for dem. Hun har også opplevd publikum som inntar en avvisende holdning. De som absolutt må si høyt at de ikke skjønner hva som skjer. «Dette er ikke egentlig mitt teater.» Holdninger som kan spre usikkerhet i publikumsgruppa.

Inviterer til fest

Skuespillerne skal kunne spille med slike situasjoner. Karakterene har ikke nødvendigvis en historie de bærer med seg, som må formidles. De er mer i en tilstand. Og det åpner for at uventede situasjoner ikke trenger å sette skuespillerne ut av spill, eller rykke dem ut av karakter. Fordi målet er annerledes enn for en som portretterer en Ibsen-skikkelse, hvor karakterens bakgrunn er avgjørende for spillets motivasjon.

Stedet er med på å forme karakterene. Skuespillerne finner materiale der. En unik gjenstand som inspirerer dem. En egen stemning. De har aldri noe manus klart, teksten oppstår i rommet. Derfra jobber de seg opp mot å møte publikum, nettopp der. Et møte som også skal være sensorisk.

– De lukter, hører og føler. Vi inviterer jo til fiksjon, og publikum kommer med hele seg. De stiller hele kroppen til disposisjon. De er klare, og det syns jeg er så magisk. Nå kommer de til min fest, smiler hun.

DKS-forestillingen blir igjen noe annerledes for Claire, nok en utforskning i hva teater kan være. For denne gangen kjenner ikke Claire, eller skuespillerne, spillestedet.

Legger hodet til huggs

Hvert annet år sender Unge Viken Teater en ungdomsskoleforestilling ut på turné gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS). I over tyve år har Claire utforsket sceniske rom og arenaer, men hun har altså aldri vært innenfor DKS før. Ei heller laget en forestilling kun for publikum i ungdomsskolealder. Allikevel har hun et klart bilde av den kommende målgruppa.

– Det ligger i deres natur å gi motstand. De er i opposisjonsalder med mange skjold oppe, og de viser ikke mye sårbarhet, sier Claire, og legger til med et lurt smil at hun har to barn i den alderen. Hun forventer å møte et motstandsvillig publikum.

– Å komme med kunst til ungdom kan være å legge hodet til huggs.

I arbeidet opp mot forestillingen Proxy Temp Team, som har urpremiere høsten 2022, skal produksjonen besøke et utvalg av ungdomsskoler. Se om de kan kartlegge litt hvordan norske skoler generelt er utformet. Om de finner noen vante utgangspunkter. Alle skoler har selvsagt rom, mange rom. Noen skoler har lukka løsninger, andre åpne. Har de kanskje en fontene? Kantine? Akkurat det får de ikke vite før på forestillingsdagen.

– Det blir første og eneste møte med stedet. Vi vil jo være gjester i et allerede satt miljø. Det er helt nytt for oss, sier Claire og utdyper:

– Det er rommet til noen. Det er kjent for dem, men ikke for oss. Vanligvis er det motsatt. Da kjenner vi stedet og bygget, og det er nytt for publikum. Eller når vi spiller i byrom. Det vil være kjent for alle på en eller annen måte. Så mens vi styrer fiksjonslaget vil x-faktoren være hva som skjer rundt oss akkurat da, sier hun og trekker frem at slik vil hver DKS-forestilling bli en unik opplevelse.

– Vi lager en formel for forestillingen. Åpningsscenen vil være satt så går vi derfra. Vi kommer jo ikke med en ferdig forestilling som monteres i en aula eller gymsal. Vi kommer med en idé. Vi kommer med noen karakterer, og i møte med stedet og de som er der akkurat da, så oppstår forestillingen.

Claire ønsker at elevene skal få møte skolen sin på en ny måte. Å se de samme veggene de ser hver dag med et nytt blikk. Klasserommene som ellers er fylt av matte, fremtidsdrømmer, fortvilelse, håpløs kjærlighet, meninger og vilje. Hun vil forsøke å ta elevene ut av skolen, mens de er på skolen. Og i samme slengen se om hun også får skolen ut av Den kulturelle skolesekken. Produksjonen skal ikke være pedagogisk bare fordi det tar plass på en skole.

– Vi skal i hvert fall ikke si noe viktig om deres tid. Det skal ikke handle om noe aktuelt. Man trenger ikke alltid gå ut og tenke «dette sa noe viktig om mitt liv». Men heller gå ut med en følelse av at «jeg var der. Og noe skjedde.»