Sommer 2023. Saker om klimaforandringer preger nyhetsbildet med reportasjer av norske turister som rømmer fra ferieparadis og lokale som kjemper for hjem og livsverk mot flammehav. Europa brenner og kloden slår varmerekorder. Hvordan kan scenekunsten fremstå som fyrtårn i havet av flammer og plast?

Scenograf, kostymedesigner og skapende scenekunstner Silje Sandodden Kise er med på å dytte scenekunstfeltet mot en grønnere retning med sine bærekraftige materialvalg, sceniske uttrykk og en tydelig stemme. I fjor vant hun Gulljervens 2022 Årets bærekrafthelt. I høst er hun aktuell med forestillingen Kameleonene på Unge Viken Teater.

Foto: Tale Hendnes

Hvalen som skapte bølger

Unge Viken Teater er miljøfyrtårnsertifisert. Teateret inngår i en nasjonal sertifisering som gis bedrifter som oppfyller visse kriterier for en mer bærekraftig virksomhet. Det betyr at teateret tar bevisste miljøvennlige valg. Blant valgene finner vi Kameleonene og Silje.

Siljes miljøengasjement fikk sitt første store utspring i Bergen sammen med Bodil Lunde Rørtveit, Jørn Lavoll og Vibeke Flesland Havre i arbeidet med konsertforestillingen om klima og overforbruk, Sustain. I søppelkasser lette hun etter lyder til den musikalske komposisjonen. Instrumenter lagde hun av søppel. Bergensere ble invitert til å donere gamle plastleker som forestillingen kunne gi nytt scenisk liv

Sustain ble et vendepunkt.

-Prosjektet begynte i 2014, en tid hvor vi ikke snakket om miljø slik vi gjør i dag. Jeg var ikke bevisst på det da, for jeg jobbet jo med flere forestillinger samtidig. Men jeg begynte å kjenne på at «skal jeg bare late som ingenting nå? Fortsette som vanlig?».

Etterhvert la hun merke til at hun snek inn materialer hun kunne stå inne for i andre produksjoner også. Men det var fortsatt vanskelig å snakke om miljø og bærekraft. I produksjonssøknaden tonet Sustain-teamet ned klimafokuset. Silje la merke til at de drev selvsensur fordi de ikke ville bli oppfattet som for instrumentell, at det kunstneriske gikk på bekostning av miljøengasjementet. Som om det ene måtte utelukke det andre. Dette endret seg gradvis i prosessen. Mye på grunn av en hval som skapte bølger i landet.

Forestillingen var allerede inspirert av fugler som spiser seg mette på plast kastet i havet, med døden til følge. Så med et særlig fokus på marinplast som bilde på overforsøpling var plast forestillingens orienteringspunkt.

I starten møttes de med holdningen men hva er problemet med plast liksom?

Helt til i 2017. Da traff hvalen Norge.

En Gåsnebbhval strandet ved Sotra og måtte avlives. Inni den seks meter lange kroppen fant forskerne mengder av plast. Slik endret «Plasthvalen» hele bildet på hvordan man snakket om plast i havet.

Sustain-teamet fikk et samarbeid med Universitetsmuseet i Bergen som stilte ut hvalens mageplast-innhold. De ble også invitert til å bidra under åpningsforestillingen til Festspillene i Bergen. Silje forteller om da Bodil entret scenen etter dronningen, ikledd plastkjole, imiterende på hvalsang.

-Dette er veldig rart, men veldig fint, husker jeg at jeg tenkte, smiler Silje.

Urban jungel

Nå ser hun sirkelen litt som slutta. På grunn av miljøengasjementet og kunstneriske ambisjoner ble Silje håndplukket av Unge Viken Teater og regissøren Zezé Kolstad. Og tilfeldighetene skulle ha det til at materialvalget igjen sentreres seg rundt plast.

-Jeg sa ja nesten før jeg visste noe om forestillingen, for jeg ville så gjerne jobbe med Zezé, sier Silje entusiastisk og legger til at hun ble både glad og beæret.

-De andre i produksjonen har jo personlige erfaringer med temaet, jeg har jo ikke krysskulturell bakgrunn. Hva kan jeg bidra med? Jeg følte det som en veldig tillitserklæring fra Zezé.

Forestillingen handler om å vokse opp med flere kulturer, og den helt egne krysskulturelle identiteten man må utforske mens man hele tiden tilpasser seg omgivelsene og skifter mellom kulturelle uttrykk. Som kameleoner.

Kameleonen inspirerte Silje konseptuelt og metaforisk i tråd med forestillingen, men hun fant også mye motivasjon ved den kameleonen som forankres i virkeligheten.

-Jeg ønsket å skape mest mulig effekt med så små grep som mulig, sier hun. Med ledetråden «urban jungel» rammes scenen inn av tre vegger dekt med bobleplast. Bobleplasten ble valgt fordi den minner om reptilhud, og i lyskift ser det ut som kameleoner som skifter farge. Malt med vannbasert maling med naturlateks i kameleonfarger som gjennom lys og lysvinkel skal manipuleres gjennom forestillingen. Bobleplasten skulle være gjenbrukt. Silje tenkte på alle selskaper som frakter varer i bobleplast og så ikke for seg store utfordringer med å hente inn andres søppel. Men det ble utfordrende.

-Jeg møter meg selv litt i døra av og til, sier hun og forteller om hvordan hun ser for seg bærekraftige produksjoner. Hun trekker frem den anerkjente økoscenografen Tanja Beers tredeling: forproduksjon, produksjon og etterproduksjon.

Ideen er en bærekraftig helhetlig tenkning som krever bevissthet fra starten av. Ofte kommer den klimafokuserte holdningen som en ettertanke til forestillingens konsept, hvor man prøver å løse problemstillinger så miljøvennlig som mulig.

At det er utfordrende innrømmer Silje gjerne.

-Jeg syns selv det er spesielt vanskelig å integrere sluttfasen. Hva skjer med alt når forestillingene har spilt ferdig, spør hun og forklarer at det ofte er vanskelig innenfor pressede budsjetter å prioritere det å sette av tid og mannskap til å demontere materialer og scene-elementer så det faktisk er mulig å gjenbruke eller kildesortere.

Gjenbruk og opphavsrett

Man kan ikke stå alene. Silje fikk noe bobleplast fra Nasjonalmuseet og kunstgress fra Den Norske Opera og Ballett. At store og små kunstinstitusjoner kan utveksle materialer ser Silje på som helt sentralt. Hun poengterer at det er mange som jobber med tematikken. Selv ledet hun arbeidsgruppe sammen med Hege Pålsrud, med utspring i fagforeningen Norske Scenografer i Creo, som kartla det norske scenekunstfeltet. Deres avsluttende rapport inspirerte produksjonsselskapet Syv Mil til å starte prosjektet Shiftit. Shiftit ble lansert tidligere på våren og er en nettside for gjenbruk og videreformidling av utstyr og materialer. Neste mål er å åpne et fysisk senter i Bergen, og forhåpentligvis etterhvert på flere steder i landet.

Men velfungerende gjenbrukssteder er bare et steg i riktig retning. Siljes ser nye utfordringer med opphavsrett. Og hvordan skal man juridisk overføre sceniske elementer og design til andre? Skal den originale designeren krediteres? Hvor mye må produktet bearbeides før det er et helt nytt produkt?

Samtidig er spørsmålet at hvis alt blir gjenbruk i miljøets navn, mister man da potensielt den nyskapende kraften? Kan noe nytt oppstå om alt baserer seg på tidligere uttrykk? Hva skjer med den kunstneriske tanken som opprinnelig lå i elementene, og hvilken ny kunstnerisk tanke oppstår- om noen?

Stå på krava

Silje har en mangfoldig og variert cv. Med store og små produksjoner. Ved etablerte institusjoner og i det frie feltet. Med konvensjonelle og eksperimentelle uttrykk.

Som frilans jobber man mye alene i produksjonsprosessene. Silje ønsker større samtaler om bærekraft innad i produksjonene, slik at det blir et felles ansvar og ikke kun scenografenes.

-Det er vanskelig å være frilans. Man kan føle seg til bry eller oppleves kravstor når man trekker frem miljøengasjement i produksjonsarbeid. Som scenograf spesielt hvis man ønsker ting som kanskje er dyrere fordi det er mer miljøvennlig. Men jeg hører snakk om at det etterhvert bør kontraktfestes med scenografer at arbeidet skal være så miljøvennlig som mulig. Det er et fint steg i riktig retning, sier hun.

Silje vil ha mer ansvarliggjøring og mer tydelighet fra institusjonenes side. Hun forteller at det er utfordrende å vite hvor kunnskapen ligger. Selv har hun brukt masse tid på research og skulle gjerne sett at noen tok på seg jobben å kartlegge og rangere materialer og utstyr ut ifra et miljøperspektiv. Mange institusjoner sitter på store ressurser og kompetanse om hvordan produksjoner kan gjøres mer miljøvennlig.

-Jeg har selv blitt tydeligere på dette nå, blitt mer tøff i krava. For ti år siden fikk jeg «skal dere lage sånn Blekkulf-teater?» Den sitter i enda. Da håpet jeg at jeg fikk jobb på tross av mitt engasjement, nå hentes jeg inn på grunn av, smiler hun.