Da Kornelia og Kristoffer skulle lage musikken til «Råte», ble det en rølpete versjon av Skomakergata.
– Det er en feeling her som virkelig er til å ta og føle på. Som en fantastisk steinete stein.
Skuespiller, musiker og komponist Kristoffer Nicolaysen prøver å beskrive stemningen i manuset han fikk mellom hendene en dag for noen måneder siden. «Råte», skrevet av tidligere debutant Astrid Berg Hauge i Ung Tekst sitt talentutviklingsprogram, har noe ekte og upolert ved seg.
– Musikken må reflektere det. Vi tenkte med en gang på noen vakre melodier som kunne vært plettfrie, men så har vi kledt dem i en steinete drakt.
Resultatet har blitt en musikalsk helhet med plass til barndommens ubekymrede letthet og voksenlivets sorger og bekymringer som til og med rommer stemmen til en avdød bestefar. Mer om dette senere.
Prøvene til forestillingen er i full gang og både Kristoffer og kona Kornelia Melsæter står på scenen i tillegg til å ha ansvar for musikken. I prøvesalen ruver et stort epletre med lodne greiner i mørkegrønn ull over en svær jernseng, omgitt av snodige rekvisitter. Her bor Kornelias karakter, Lille. En voksen dame som henger igjen i barndommen sin og isolerer seg i frykt for verden rundt.
– Jeg tenkte først at her må vi spille på kazoo, men det må være noe trist over det. Hele settingen fikk oss til å tenke på lyden av barneinstrument i moll. Barneteatermusikk med noe gammelt over seg, forteller Kornelia.
Det ble likevel ikke kazoo, men trompet og vokal som ble utgangspunktet for Lilles melodi.
– For oss har det mye å si hvilket instrument melodien kommer fra. Mine instrument er stemmen og trompeten og Lilles tema er komponert på trompet, selv om den i forestillingen ikke spilles på trompet. Jeg tror likevel at det har noe å si, at den har fått noen kvaliteter som ikke hadde dukket opp om vi hadde komponert den på piano, sier Kornelia.
Nedenfor kan du høre en versjon av Lilles tema med trompet:
Storesøster Saras (Fride Snipsøyr Holøs) melodi kommer fra munnspill og den joviale kråka Gilbert (Marianne Hetland) lyder som en bass. Når kråka dukker opp i epletreet med pilotbriller og dagens nytt fra verden utenfor, er det til en kjenningsmelodi i traltete ompa-takt.
– Kråka er rimelig rallete. En jovial type som bare ser muligheter og ingen utfordringer med verden. For oss er det ingenting som sier det bedre enn en skikkelig ompa-bassgang. Det er noe traltete over melodien. Vi syns det funker veldig bra sammen med det vokale, nesten som en Alf Prøysen-vise, bare i ompa, sier Kristoffer.
Melodiene kommer igjen med forskjellig instrumentering, men uansett innpakning går alt i sirup. Ingenting går fort. Kristoffer forklarer at det er komponert med vekselbass som skal få oss til å ende opp vaggende helt fremst på stolen for å få litt fortgang på sakene.
En endring blir det først når Lilles nye nabo (Kristoffer Nicolaysen) debuterer på scenen, og dermed i hagen til Lille, i knæsj rosa lakksko og med en hel lirekasse på slep.
– Han kommer inn med en helt ny type lyd, litt Tom Waits-aktig og med en lirekasse som har noe mollstemt i seg og som gjør alt enda mer skranglete. Etter dette blir lydbildet i forestillingen aldri det samme.
Bestillingen kom fra regissør Tiril Pharo som ønsket seg et musikalsk skifte i forestillingen når den bråkete naboen snur livet til Lille på hodet. Og slik ble det. Etter naboens inntreden begynner karakterene å spille og synge live.
De to som har laget musikken til «Råte» spiller på lag også utenfor teaterscenen. Kornelia Melsæter og Kristoffer Nicolaysen ble et par etter at de møttes på teaterhøgskolen ved Nord universitet i Verdal der de begynte å lage musikk sammen.
– Vi fant ut at vi utfyller hverandre veldig godt. Kristoffer har mer kompetanse enn meg på produksjon og det tekniske mens jeg har mer melodier i meg. For meg var det veldig befriende å bli venn med en jeg kunne sparre ideer med og plutselig og helt magisk så ble det til noe veldig fint.
– For å si det veldig poetisk så fant vi fort ut at du er melodiene og jeg er akkordene, legger Kristoffer til. Nygift og fortsatt nyforelsket, kan det se ut som, der paret utfyller hverandre også i måten å beskrive samarbeidet på.
Duoen har også tidligere laget musikk til egenproduserte forestillinger på skolen, men «Råte» er den første helprofesjonelle produksjonen de komponerer til.
– Det er jo kanskje mest vanlig at det er én komponist, selv om man av og til ser at det er to. Vi har hver vår stil og kan godt lage musikk hver for oss, men vi har skjønt at vi har mye å tilføre hverandres låter og at det blir bedre av at vi er to.
Komponistparets personlige tilknytning til «Råte» har enda en (litt hemmelig) dimensjon. For i en snål og traltete, rusten og til tider gipsy versjon av Skomakergata er det klart at også selve epletreet må ha en lyd. Og det kan ikke være hva som helst. Så hvorfor ikke tilsette noe av det fineste som finnes: lyden av en man er glad i?
– I samtaler med regissør Tiril fant vi ut at treet burde ha en egen lyd. Noe menneskelig, organisk og ekte. Da kom jeg på en liten skatt jeg har, røper Kornelia og forteller om en julegave hun fikk av en venninne.
– Hun hadde laget en synt der hun blandet min og min avdøde bestefars stemmer. Det er en nydelig gave som jeg ennå ikke hadde fått brukt i noen komposisjoner. Og så tenkte jeg at ja – treet skal ha bestefar sin stemme!
– Jeg spiller jo Lille som har mistet noen familiemedlemmer og treet skal være et minne om en hun har mistet. Og da ble det noen som jeg har mistet og har minne om. Det er en veldig fin liten hemmelighet.
