«Alle» roper ja til et profesjonelt kunst- og kultur-tilbud i barnehagen! Men hvordan skal det se ut? Og ikke minst finansieres? I forbindelse med Heddadagene, tok Unge Viken Teater initiativ til en panelsamtale for å løfte dette temaet.

I del én av debatten hørte vi fra aktører som på ulikt vis står tett på det konkrete arbeidet med å skape et tilbud i barnehagene. I panelet satt teatersjefene til både Unge Viken Teater og Tigerstadsteatret, henholdsvis Kari Ramnefjell og Hilde Brinchmann. Fra det administrative leddet stilte Øystein Strand, direktør i Kulturtanken. Det gjorde også seksjonsleder for Kulturutvikling avdeling kunst og kultur i Viken fylkeskommune, Toril Mølmen. Sist, men ikke minst, deltok pedagogisk leder for Kjeller barnehage, Lone Kjølsrud.

Flere ting ble brakt på bane. En fanesak for Hilde Brinchmann i Tigerstadsteateret, var forskningen rundt hvordan barnehjernen utvikler seg etter å ha opplevd ulike kunst- og kulturinntrykk. Hun snakket om at folkehelseperspektivet burde være et sterkt argument for å overbevise politikere til å satse langt mer på dette feltet. Det kan absolutt være en vei å gå, men et enda mer interessant perspektiv både hun og Ramnefjell bidro med var hvorfor arbeidet med teater for de minste barna er annerledes enn for andre aldersgrupper. Uten denne kunnskapen er det umulig å skjønne utfordringene fra produksjonssiden. Det kreves mer forarbeid for å forstå målgruppen, på grunn av den raske utviklingen og varierende språkforståelsen hos de yngste. Det kreves lengre prøveperioder i forkant, og stykkene må spilles for mindre grupper enn ellers. Barna trenger også ofte mer oppfølging i forkant og etterkant.

Ramnefjell fikk også frem at det er en stor og kontinuerlig kamp for å gjøre forestillinger billige nok. Tidligere jobbet Unge Viken teater med pris per stykke, men har gått over til hodepris, for å unngå skeivheter mellom små og store barnehager. Selv om de nå tar 83 kr per barn – som er langt under den reelle kostnaden – er det flere som uttrykker at det er for dyrt. Hun sier at de har presset alt til et minimum: Kortere prøvetider, billigere produksjoner og færre medvirkende. Det er rett og slett lite igjen å kutte på.

Som pedagogisk leder i en stor barnehage, sitter Lone Kjølsrud med viktig førstehåndserfaring fra hvordan forestillinger blir tatt imot av nettopp de som er hovedpersonene her: Barna. Hun snakket om hvordan de stimler seg sammen i forventing for å se etter teaterbussen til Unge Viken Teater. Hun snakket også om språkutfordringer, mangel på felles kulturelle referanser og hvordan noe av det viktigste de jobber for å forhindre er utenforskap. Kjølsrud beskrev hvordan en teateropplevelse gleder, er med videre gjennom leken og bidrar til å skape felles opplevelser for alle barna, uavhengig av språkforståelse og bakgrunn. Dette høres kanskje «enkelt» ut, men er et konkret og veldig avgjørende grep for å binde folk sammen.

Ullent

Direktør i Kulturtanken, Øystein Strand, kunne med fordel vært enda tydeligere rundt hvilke erfaringer de har gjort seg, og hvilken kunnskap de sitter på. Det han var mest klar på var at hvis man ruller ut en ordning for barnehagene, må den ha tydelig lokal forankring, fordi én modell ikke ville fungert over hele landet. Lokale krefter forstår egen region best, og kan få til samarbeid på tvers av institusjoner.

Del to var også preget av et noe ullent språk. Her var det tre politikere til stede, hvorav to representerte familie- og kulturkomitéen på Stortinget: Nestleder Tage Pettersen (H) og Kathy Lie (SV). Den siste fra politisk hold var komitéleder for kultur i Viken fylkeskommune, Cecilie Agnalt (Ap). Agnalt mente det var muligheter for å sette sitt preg på kulturpolitikken nå som Viken splittes opp igjen. Lie var opptatt av at det måtte ytterligere bevilgninger til for å bygge opp barnehagesatsingen – det skulle ikke gå på bekostning av DKS. Pettersen mente at det finnes gode prosjekter lokalt, og var også opptatt av at en satsing måtte forankres lokalt. Hans konkrete råd var å stemme frem en kulturinteressert ordfører, ellers ville det være vanskelig å sikre prioritering av dette feltet. Det stemmer nok, men det er jo i beste fall en svært ustabil løsning. Jeg tenker som flere av debattantene at det må en statlig ordning til for å sikre forutsigbarhet for de som jobber med kunst- og kulturtilbud i barnehagene. Selv om det ikke utelukker lokal forankring.

To konkretiseringer som derimot var interessante kom fra to ulike hold. Brinchmann, fra Tigerstadsteatret, fortalte at Oslo kommune har rullet ut en ordning der produsentene sender søknader som får støtte direkte fra kommunen hvis de får tilsagn. Dette resulterer i et hefte som barnehagene kan bestille fra, etter modell fra Den Kulturelle Spaserstokken. Det gjør det mye lettere for barnehagene å skaffe tilbud fra profesjonelle aktører.

Den andre var et innspill fra salen. Kathrine Håkonsen jobber med DKS i Viken og fortalte om et velfungerende system og et godt etablert nettverk i regionen, der representanter fra alle ledd i DKS jobber sammen. Det skaper god informasjonsflyt og forståelse for muligheter og behov fra de ulike aktørene. Håkonsen foreslo å bruke erfaringer fra denne modellen til å bygge opp et system for barnehager. Konklusjonen var at man ikke trenger å finne opp kruttet, fordi det allerede finnes et godt utgangspunkt å jobbe ut fra når pengene forhåpentligvis kommer.

Kvikksand

Når jeg hører debatten, virker det tidvis som det er så mange hensyn å ta at det er vanskelig å komme seg videre fra å påpeke problemer med løsningsforslag: I barnehagene har man ikke tid eller ressurser. På kommunenivå har man for mange føringer og for lite penger, på fylkesnivå gjelder det samme. Statlig tar prosessene for lang tid – først skal man ha en visjon på plass, etterfulgt av utredninger og deretter kanskje noen konkrete løsninger. Skal staten ta føringen, eller skal fylker og kommuner få bestemme? Hvilken modell skal man velge? Bygge på erfaringer fra DKS? Hvordan sikre lokal forankring og samtidig profesjonell kunst og kultur? Jeg må trekke pusten til slutt.

Det som virker helt tydelig er at hvis man skal få til endring, er det viktig å samarbeide på tvers. Barnehage, produsenter, fylkesadministrasjon og politikere må snakke med hverandre. Tross all problematisering underveis og stadige finansieringsproblemer, er det viktigste jeg sitter igjen med likevel oppløftende: Det finnes gode erfaringer å bygge videre på. Og ikke minst sitter det folk klare i alle ledd for å sette i gang.