Det er helt unikt å spille for barn.
Hanne Amalie og Malin syns det er synd at fokuset ligger på antall barn i salen istedenfor kvaliteten på scenen. De er glade for å ha Unge Viken Teater i ryggen.
– Det er jo full fres! Vi er der en halv time, underholder og girer opp barna og så bare går vi. Helt fantastisk, ler skuespiller Hanne Amalie Smedstad.
Siden 2018 har hun og Malin Skjolde spilt i utallige barnehager med forestillingen Polly-Esther og ønskemonsteret. Under litt andre rammer enn hva de er vant med. Begge er godt bevandret på diverse institusjonsteatre, i større scenerom, med flere motspillere og massive maskinerier rundt. Og fulle saler. Bare Folketeatret, Malins arbeidsplass de siste årene, tar 1400 publikummere hver kveld. I barnehagene spiller de for opp til 50. unger.
– Det er flott og givende å spille på Folketeatret, for all del. Men det er helt unikt å spille for barn, sier Malin.
Som frilanser har man ofte opphold mellom oppdrag. Da må man skape sin egen arbeidsplass. For seks år siden ønsket Hanne Amalie å fokusere ett slikt opphold på barneteater. I mylderet av guttekarakterer lette hun etter en sterk jentekarakter. Hun fant Polly-Esther i Tiril Valeurs barnebok Polly-Esther og ønskemonsteret. Hun fikk med Malin i arbeidet. Men de manglet retning, og så er det jo sånn at frilansere etterhvert må prioritere betalte oppdrag. Så prosjektet kokte bort. Helt til de kom over Unge Viken Teater som søkte samproduksjon på forestillinger for barnehagebarn.
– Teksten hadde vi jobba en del med i første runde. Men at det ser bra ut på papiret betyr ikke det ser like bra ut på scenen. Så da prøver vi og kjenner etter. Og det er lett å kjenne «åh nei, her må vi prøve noe annet». Så vi skriver, og improviser, kjenner etter, og skriver videre, forteller Hanne Amalie og legger til at den første runden i 2014 fungerte mer som ideutvikling enn konsentrert arbeid.
Under samarbeidet med Unge Viken Teater kom Peder Opstad inn som kunstnerisk veileder. Med nye øyne og helt nye samtaler.
– Det er deilig med en som ser det utenifra, som ikke står i det. Vi kan kjenne på gulvet at noe lugger, men forstår ikke nødvendigvis hvorfor. Peder så det store bildet. Men vi ville ikke at han skulle fortelle oss hva vi skulle gjøre. Han skulle ikke komme inn som en regissør. Vi ville ha samtaler om hva han så, og så skulle vi sammen finne frem til ting, sier Hanne Amalie.
Det var et veldig bevisst valg. De ønsket ikke hierarkiet man ofte finner ved institusjonsteatre.
– Der kan man være med å utforske ting, komme med innspill og slikt. Men det ligger jo ofte en veldig tydelig plan til grunn. Da blir det lite rom til å improvisere. Regissørene vet ofte hva de vil ha. Det er en helt annen form. Så jeg syns det er veldig godt med egne prosjekter hvor jeg får utfordret meg kunstnerisk, sier Malin.
De snakker begge om friheten til å prøve ut materialet. Teste replikker, bevegelser og hele scener ut på ulike måter. Med kun de to på scenegulvet er det viktig med tillit og ett felles språk. De gikk i samme klasse ved HiNT (nå Nord Universitet), så de føler de har de samme verktøyene og leser hverandre godt. Det blir lite vegring når de jobber sammen, særlig når de improviserer.
– Vi jobber mye intuitivt, og vi er veldig trygge på hverandre, sier Malin og ser bort på Hanne Amalie som nikker bekreftende:
– Ja, jeg tenker ofte at jeg ikke kunne gjort dette med noen andre. Av og til så jobber man med noen og bare kjenner at okay, her må vi ha et manus. Eller en regissør, ler hun.
De har merket at å jobbe med barneteater ikke gir det store omdømmet. Hanne Amalie forteller at hun har kjent på følelsen av å stå nederst på rangstigen.
– Jeg kjenner flere skuespillere som sier de ikke vil spille for barn, at det er så kjedelig, sier hun og rister på hodet. Og skal man absolutt spille for barn, så skal man helst spille for mange hundre på store scener.
– Jeg syns det er et privilegium å spille i barnehager. Spiller du Hakkebakkeskogen for 300 unger, så får du ikke kontakt med alle. Med en barnehagegjeng på 30, får man en helt unik kontroll og oppnår en virkelig verdifull kommunikasjon. Jeg har funnet ut at det er rommet jeg liker best, sier hun og legger til at det ikke skal tas for gitt at alle familier har mulighet til å ta med barna på teater. Nettopp derfor er det så viktig å besøke barnehager.
De er takknemlige for at Unge Viken Teater har stort fokus på kvalitet i forestillingene sine. Det er slike ting som vil være med på å heve statusen på barneteater.
– Det er ikke noe sånn «ta på deg den hatten så blir du morsom for barna». På Unge Viken Teater er det ikke nok med bare noen ablegøyer, sier Hanne Amalie og legger til at barna er det betalende teaterpublikum om noen år.
– Da er det de som skal velge, eller ikke velge, å gå på teater. Hvis man bare ser dritt som barn så går man jo ikke på teater senere?
Til høsten gjester de teatret igjen, denne gangen for en idéutviklingsuke.
– Unge Viken Teater søkte idéutvikling under korona. Og jeg tenkte at det er jo nå vi har tid til dette. Jeg hadde ingen egentlig idé, men sendte en mail med en drøss av tanker til Hanne Amalie. Helt usensurert, sier Malin og forteller at de ofte arbeider sånn. Masse rot av noen tanker kan vekke noe lurt i den andre. Man må ikke være redd for å være dum, smiler hun.
Polly-Esther og ønskemonsteret var en samproduksjon mellom Hanne Amalie, Malin og teatret. Malin mener det er mange utøvere der ute som ønsker å utvikle noe eget. Men det er ikke så lett å sette i gang, man vet ofte ikke hvor man skal begynne.
– Og organiseringen er vanskelig. For meg var det å få datoer å forholde meg til en lettelse. Da blir det mer konkret for min del, sier Malin og legger til at det trenger ikke være så vanskelig. Med rette folk i prosjektet, som vil det samme, så er man kommet langt. Derfor er det viktig med produserende teatre som tar inn frigrupper og frilansere.
– Med noen som Unge Viken Teater i ryggen, kan man jobbe intensivt i noen uker, sier hun, mens Hanne Amalie nikker bekreftende og legger til smilende:
– Ja, og uten kan det jo fort ta seks år.
