- Jeg gleder meg hele forestillingen til å spise middag med de andre etterpå, og diskutere hva det var vi så, og hva vi mener om det vi så, og hva vi mener om det vi mener, helt til ingen mener noe mer.
Hvorfor skriver du?
Ja da. Det er en tanke alle skrivende er innom i ny og ne. Det er viktig å reflektere over. Men noen perioder stilles spørsmålet rent praktisk.
Som når regningene fortsatt kommer i posten, men pengene ikke kommer inn på konto. Som når man prøver å strekke et stipend til å vare dobbelt så lenge som det var ment til. Som når man vurderer å krype til korset og takke ja til en «vanlig jobb», så man i alle fall kan ha råd til en billett for å se teateret man prøver å bli en del av.
Det var en energisprøyte jeg fikk, da Unge Viken Teater tilbød meg en plass i workshopen Obrador d’Estiu 2026 på teateret Sala Beckett.

Foto: Nani Pujol
Jeg pakket sakene mine og reiste til Barcelona, der det var så varmt at det var umulig å ikke konstant være bevisst min egen kropp. Oppsvulmende føtter, utsvettet t-skjorte, og solbrent nesetipp.
Gjennom samtaler med de tolv andre deltakerne i workshopen fikk jeg lære om situasjonen for dramatikere i mange andre land. Ingen av dem kunne rapportere om at dramatikervirket var lett å leve av. Noen kan ikke leve av det i det hele tatt, andre må være produsent, regissør og aktør i egne stykker, for at verket skal se dagens lys. Mange sjonglerer egne verker, mellom skrivingen av utallige adaptasjoner av kjente IP-er, som Nationaltheatret i hjemlandet setter opp, framfor ny dramatikk av unge lovende. Vi diskuterer om det er mulig å sjonglere karrieren med å bli forelder. Lederen av workshopen Alistair McDowall (en erfaren, velrennomert, og mye produsert britisk «playwright») påstår det, men vi andre er mer usikre.
Så hvorfor skriver dere? spør han.
Nei, det var det da. Det er jo gøy da. Mye morsommere enn å sitte på et kontor og skrive regnskap, sikkert. Så har jeg jo alle disse historiene inni meg da. Det er jo synd om de ikke får komme ut. Også har jeg jo drevet med teater hele livet. Det er jo synd det og, om det ikke fører til noe, på en måte. Jeg er ikke så dum at jeg sier dette høyt. Jeg velger å lytte.

Foto: Nani Pujol
Roos forteller at hun skriver tekster som konfronterer tabuer. For eksempel utforsker hun hva som skjedde med hennes bestefar, da han ble deportert til en arbeidsleir i Sibir. Pao forteller hvordan han bruker teater til å kjempe for menneskerettigheter for alle uansett identitet og legning. Luca forteller at han utforsker eksistensielle spørsmål i en verden der teknologi fyller tomrommet av mellommenneskelige relasjoner.
Workshopen går videre. Alistair viser tegnefilmer, vi kaster ball, og spiller spill, for at vi skal forstå poengene hans. Vi skriver til vi får krampe i hånden, og notatbøkene er fulle. Vi leser ørten tekster av forfattere som viser verden på en nyskapende måte. Vi fyller hodet til randen av modeller, plot, karakterarbeid, handling, og «actioning». Vi får verktøy som kan gjøre oss til bedre dramatikere.
Alistair snakker aller mest om form. «Det betyr ikke så mye hva du forteller, det handler om hvordan du forteller.» Det stemmer godt overens med forestillingene vi ser på kveldstid. Siden alle foregår på katalansk (som jeg ikke forstår et ord av) er det formen man kan sanse. Uansett hvor lite jeg forstår, så forstår jeg mye, bare fra regi, handling, estetikk, skuespillerprestasjoner, og tekstens rytme. Jeg gleder meg hele forestillingen til å spise middag med de andre etterpå, og diskutere hva det var vi så, og hva vi mener om det vi så, og hva vi mener om det vi mener, helt til ingen mener noe mer, men bare forstår at vi ikke egentlig forsto noe særlig av det vi så.

Foto: Nani Pujol
Senere forstår jeg at det jeg har fått mest ut av, ikke er workshopene til Alistair (selv om han er et vandrende leksikon), ikke forestillingene som er annerledes enn noe jeg har sett i Norge, ikke erfaringen av å se mitt eget stykke bli fremført på katalansk. Det er de middagene. Og lunsjene, og frokostene, og turene til og fra teateret. Det er samtalene med de andre dramatikerne jeg skal huske.
Jeg skal huske Caroline, fra Canada, som er liten, men fyller hele rommet. Hun har en energi som bobler over, men et dypt fokus når det trengs.
Jeg skal huske Marcos, fra Frankrike, som har en aura som gjør at man bare må høre på ham. Selv ikke Alistair klarer å skjule at han gjerne vil ha Marcos’ respekt.
Jeg skal huske Kate, fra USA, som skriver så vakkert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og som har evnen til å lytte før hun snakker (som er noe jeg beundrer, og strever med).
Jeg skal huske Ella, fra Finland, som er transparent på at hen videreutdanner seg, fordi hen ikke kan leve av å være dramatiker. Jeg tenker på Dramatikkens Hus, og Ung Tekst, og Kunstnerstipender, og Fritt Ord, og at jeg sjelden realiserer et prosjekt uten noe form for støtte fra en av de ordningene. Når Ella først skriver, bobler tekstene over av kreativ overflod og nødvendighet.
Jeg skal huske Luca, som blir kjent med alt som kan gå på to ben, og som kan få hele gruppen til å le på et blunk. Han er en romantiker, og kysset tre personer på turen (det var jo Pride, må vite<3).
Jeg skal huske Naomi, fra UK, som stiller de filosofiske spørsmålene som får deg til å tenke gjennom alt på nytt. Selv om hodet hennes fungerer ganske annerledes fra mitt, har hun en oppriktig nysgjerrighet og delevillighet med meg.
Jeg skal huske Saúl, fra Spania. Kveldene i Barcelona ville ikke vært det samme uten ham. Han er en mester i å konversere, og samtidig gi rom til alle.

Prøvesalen. Foto: Astrid Hauge
Jeg skal huske Pao, fra Spania, som er den eneste av dramatikerne som bor i Barcelona. Pao ble en turguide for oss blåøyde, retningsløse, distré damer (les: meg). Uten Pao hadde jeg aldri rukket en eneste av forestillingene vi skulle se. Jeg kommer alltid til å huske turen vår til paviljongen til minne for transpersonen Sonia Rescalvo Zafra, som ble drept av nynazister i 1995. Vi dro dit for å observere hvordan mennesker forholder seg til et minnesmerke i en myldrende storby, men ble vitne til mormonske misjonærer som startet en linedance-flashmob midt i paviljongen. Noen ting skriver virkeligheten best.
Jeg skal huske Nikolina, fra Kroatia, som er klok og selvironisk. Som dramaturg i bunn har et mer pragmatisk (og kanskje litt sunnere?) forhold til dramatikk enn oss andre. Nikolina har beina plantet på jorden, når noen av oss andre flyr høyt oppi fantasiverdener blant abstrakte idéer.
Jeg skal huske Roos, fra Estland, som ble vår lille families lure katt. Hun dukket opp og forsvant når det passet henne. Hun har sarkastisk humor og helsprø historier.
Jeg skal huske Mateo, fra Uruguay, som ikke sov hele uken. Han svømte i havet, så Liv Ullmann-filmer, oppdaget ny musikk, og skrev hele natten. Hjemme i Uruguay har han kjøpt et teater som han bor i. Mateo kaller seg en skuespiller, som spiller at han er dramatiker. Vi andre lurer på om ikke alle dramatikere er det. Jeg forstår at jeg er for forfengelig til å være kunstner. Mateo er kunstner.
Jeg skal huske Paula, fra Tyskland, som er et sånt menneske jeg kommer overens med umiddelbart. Vi blir de teite jentene bakerst i «klasserommet» som fniser av alt, og får latterkrampe uten at noen skjønner hvorfor. Det viser seg at skriveprosessene våre er rake motsetninger. Paula gjør alt jeg ikke kan, og jeg gjør alt hun ikke gjør. Likevel treffer alt hun skriver rett i hjertet.
Hvorfor skriver dere? spør jeg dem. Og jeg hamstrer til meg alt de sier. Jeg klamrer meg til hvert eneste ord, hver eneste erfaring, hver personlig historie, hver lille tanke de så gavmildt deler med meg.

Foto: Nani Pujol
Hvorfor skriver du? spør en av dem tilbake.
Jeg vet ikke helt akkurat nå, svarer jeg.
Jeg vet ikke helt om man må vite det heller, svarer han tilforlatelig, og tar brodden av all angsten jeg har gått rundt med dette året. Vi bestiller Sangria og bader, i stedet for å snakke om viktige ting.
Når vi reiser lover vi hverandre at vi ses igjen. Gruppechaten renner over av hjerter flere uker etter at workshopen er over, og jeg begynner å tro på at løftet faktisk kan holdes.
Jeg lover meg selv å lese alt de skriver.
Jeg kommer hjem med nye verktøy i kassen, med nye venner, med ny reiselyst og med tonnevis av inspirasjon. Alt jeg vil er å skrive.
Tusen takk til Unge Viken Teater (og UNG TEKST) for muligheten til å delta på workshopen ved Sala Beckett. Jeg vil alltid huske denne turen, den vil prege mitt videre kunstnerskap, og jeg er enormt takknemlig for alle muligheter dere har gitt meg!