Mari Qviller skrev «Blå menn» som 19-åring for å sette viktige ting på agendaen.
– For meg er manuset bare et forslag til dagsorden, sier dramatiker Mari Qviller og ler.
Den selverklærte aktivisten er morsom, beint umulig å mislike og brennende engasjert i «viktige ting». Det omfatter alt fra hverdagsrasisme og skeives rettigheter til Fosen-saken, eller mer generelt alt som handler om miljø og likestilling. Og dramatikk. For, som hun sier:
– Det er min jobb som dramatiker å dramatisere virkeligheten.
I «Blå menn» har hun tatt tak i historien til en kamerat som – ikke helt overraskende – inneholder elementer av både rasisme, klassekamp, skeiv kjærlighet og språklig frigjøring. Virkeligheten er abstrahert og satt på spissen, men kjernen i historien er helt reell.
Akkurat nå ligger den i hendene til et kunstnerisk team og fire skuespillere som knar og drar og skaper en forestilling som skal turnere på videregående skoler og folkehøgskoler i høst. Deilig å ha et kompetent team på saken, syns Mari.
– Jeg elsker å slippe å deale med ting. Jeg har ingen bekymring for at folk skal ta i ting og endre på det og behandle det litt røft. Jeg syns det er mye mer stress å skulle ha ansvar for alle ledd, som jeg vanligvis har. For meg som dramatiker er det jo egentlig sånn her jeg drømmer om og liker å jobbe.
«Blå menn» ble skrevet da Mari var 19 og utviklet gjennom debutantprogrammet til Ung Tekst. Det er første gang hun får satt opp en forestilling gjennom et institusjonsteater.
Fra prøvene til Blå menn. Foto: Erlend Dalhaug Daae
– Jeg syns det er kjempefett at andre gjør det, som faktisk kan det her, at man kan forene krefter. Jeg ser på det som mange prismer, akkurat som i denne Pink Floyd-logoen. Jeg kommer inn med min lille stråle, og så er det regissør Kjell sitt prisme som lager noe nytt av det, og så kommer det kanskje enda et prisme som er skuespillernes syn på det… Og så igjen kommer publikum som et nytt prisme. Det er bare en styrke at alle legger sitt preg på teksten.
Mari forteller at «Blå menn» startet med kampen om språket, basert på historien til en god kamerat fra Litauen. Kameraten følte det var umulig komme ut av skapet overfor foreldrene sine fordi det litauiske språket ikke har gode ord for homofil.
– Det er ikke sånn at det ikke finnes ord for homofil på litauisk. Det er bare at de ordene er så assosiert med skjellsord. Det er ikke bare å si: Mamma og pappa, jeg liker gutter. Det han følte at han ville sagt, er at: Mamma og pappa, jeg er en jævla rævpuler. Hva som assosieres med ordene har jo veldig mye å si for hvordan vi ser på oss selv. Og som lesbisk selv, syns jeg det er så utrolig tragisk at språket begrenser hvordan du kan beskrive deg selv.
Det litauiske ordet for homse – žydras – betyr «himmelblå» på norsk og har gitt forestillingen sitt navn. I stykket møter vi to unge menn, Darius (spilt av Ulrik William Græsli) og Lucas (Aleksander Varadian Johnsen). Kjæresteparet har planer om å rømme til Darius’ familiegård i Litauen. Underveis må de innom Darius’ litauiske foreldre for å hente nøklene, og her er det en del hindringer å forsere. Blant annet så er svigers intetanende om at sønnen deres er homofil, noe som bare ansporer Lucas til å sjarmere dem litt ekstra, på tross av kultur- og klasseforskjeller og språklige utfordringer. Far har akkurat mistet jobben og foreldrene spinker og sparer for å få endene til å møtes og bevare verdigheten. Ikke en ideell situasjon for eksistensielle samtaler, ifølge dramatikeren.
– For meg er det viktig å snakke om det skeive og så er det viktig å snakke om likestillingen. Det er jo helt tydelig også et klassepreg i «Blå menn». Det sosioøkonomiske og det skeive, og hva skjer når folk med en lavere sosioøkonomisk status må deale med det skeive?
Foto: Ash Matthews
Dramatiker-aktivisten syns det er viktig å ikke bare se verden ut fra egen navle, men bytte perspektiv for å få tak i de viktigste historiene.
– Det er nærliggende for mange norske folk som er glad i å skrive, å ta utgangspunkt i seg selv og det er veldig lett for meg også. Men i en vanskelig verden så er det ikke sikkert at det er vi privilegerte nordmenn som er vokst opp i øvre middelklassehjem som har de mest interessante historiene.
Familien som beskrives i «Blå menn» er fra Litauen, men naboungene sprayer ordet «polakk» på boksesekken utenfor inngangsdøra. Lokalsamfunnet har klassifisert familien som østeuropeere. Mari kaller det for usynlig rasisme og diskriminering av en folkegruppe det er veldig mange av i Norge.
– Slik jeg opplever det utenfra, blir de behandlet veldig stygt. Bare det at vi nordmenn ser på dem som én gruppe mennesker, selv om polakker og litauere og estlendere og latviere er veldig forskjellige folk som ønsker å assosiere seg med Europa og ikke med Russland, og som kjenner seg nesten som skandinaviske, i hvert fall i Litauen. Og litauisk er et av de eldste fortsatt levende språkene i Europa. Så det at litauere som kommer til Norge blir sett på som dumme, folk som maler og plukker jordbær liksom, når det er en kjemperik kultur…
I bunnen for det hele ligger en skeiv tematikk som ifølge Mari er ekstra viktig å løfte frem i en urolig tid der gamle kamper må kjempes om igjen.
– Vi er i en tid hvor ungdommen dessverre er mer og mer skeptiske til feminisme, til skeive, det er en negativ utvikling i alle de kampene vi trodde var vunnet. Det er viktig for meg at den skeive tematikken kan møte ungdommen der de er.
Hovedkarakterene i «Blå menn» tolkes av skuespillere som selv har tilknytning til det skeive miljøet, akkurat som Mari. Det har en verdi i seg selv, mener hun.
Fra prøvene til Blå menn. Foto: Erlend Dalhaug Daae
– Jeg tror dette møtet med ungdommen er viktig. Rett og slett en normalisering uten å bare si at «vi er akkurat som dere». Det handler ikke om å formidle at «se, vi kan også se ut som heterofile og bli gift og få barn og sånt», men om å eksponere folk for det skeive når de er i den mest normative tiden i sitt liv. Og jeg er veldig takknemlig for at skuespillerne som skal gestalte Darius og Lucas også er folk som er i det skeive miljøet og som jeg vet forstår det, og kan ha sine skeive kropper på scenen.
Mari mener at kunsten kan strekke til hvor som helst om hva som helst, men da må den nå ut til riktige folk. Og det gjør den ikke alltid.
– Teatret er jo ikke verdens mest inkluderende plass. Det er jo gjerne teaterfolk og høyt utdannede og folk i byene som drar og ser på, og gjerne folk som er ganske like en selv. Så de gangene man får sagt noe viktig, så er det ofte til folk som er helt enige og kanskje har tenkt den tanken før.
Derfor er hun glad for at «Blå menn» skal på skoleturné og møte «litt andre folk», og lover at opplevelsen ikke skal bære preg av høytid og elite.
– Det er viktig for meg at man, når man får teater servert, ikke tenker at det er en sånn ærbødig ting der man må sitte stille med hendene i fanget og se på. Jeg håper at de skjønner at dette er ment til å være både litt drøyt og litt morsomt.
For sikkerhets skyld bruker Mari litt andre kanaler også når hun skal nå frem med viktige budskap. Tidligere i år gikk hun på Nynorsk avissenter og utdannet seg til nynorskjournalist, jobbet i lokalavis og skrev om både kulturpolitikk og kommuneplaner. I forlengelsen vil hun fortsette å være teateranmelder i det renommerte Norsk Shakespeartidsskrift, og frilanse for Blikk. Parallelt jobber hun med en musikal om distriktspolitikk for ungdom i Glomdalen og et spel om Marie Hamsun.
– Det er ikke bare kunst som aktivisme eller journalistikk som aktivisme jeg driver med. Jeg har vært mye i miljøbevegelsen og sittet mye på glattcelle de siste par årene. Det er viktig for meg å bruke alle de kanalene når en kan.
«Blå menn» har urpremiere 24. oktober og turnerer på videregående skoler og folkehøgskoler i Akershus og Buskerud i høst.
11. november kl 19 er det en åpen visning på Vega Scene.
Foto i header: Mari Qviller som debutant i 2022. Fotograf Julie Hrnčířová
