Ellen Jerstad lager babyforestilling om tilhørighet og livets begynnelse.
Ellen Martha Jerstad har tatt av seg skoene og sitter i skredderstilling på sofaen. Hun har regi på Unge Viken Teaters nye danseforestilling for aldersgruppen 0-2 år, Unison Puls. Sammen med danserne Ida Haugen, Marlene Bonnesen og Vincent Vernerie, lager hun en forestilling om de største temaene, for de aller aller minste.
– Det startet med tanken om hva livet egentlig er, når begynner det? Jeg så en film der noen forskere har filmet det første hjerteslaget til nye sebrafisk. Cellene henter energi fra omgivelsene til det første slaget, og så slår det for resten av livet.
Og Unison Puls foregår nettopp inne i et hjerte. Her finnes tre av hjertets arbeidere. De holder hjertet i gang, som en pacemaker, eller kanskje følelser. Publikum får komme inn og se hva som foregår. Og delta.
– Siden publikum er så unge som 0-2 år er det ikke en typisk narrativ forestilling, forteller Ellen.
– Publikum får tilsendt sangene i forestillingen på forhånd, så de kan synge sammen med barna før de kommer. Vi vil gi barna en god, ny opplevelse, samtidig som vi gir en kunstopplevelse til de voksne.
Dette er Ellens andre forestilling som regissør for de aller yngste. Tidligere har hun jobbet som regissør, scenograf, utøver og dramatiker, og med forestillinger for både barn og voksne. Likevel er det noe ekstra spesielt med babyer og foreldrene deres.
– Å lage scenekunst for denne målgruppen krever gode evner til å ta inn rommet, tilpasse materialet og respondere på publikum underveis. Barna kan krabbe fritt, leke og lage lyder. Vi trenger ingen flinke, stille barn og foreldre som bare sitter og lytter. Her er alle en del av
forestillingen.
Ellen Jerstad og Ida Haugen. Foto: Eiril Nås Høistad
Hun tror på teateret som et rom for alt som er i mellom oss, og som en kontrast til det syntetiske samværet vi kan ha over for eksempel sosiale medier.
– Jeg er nysgjerrig på det menneskelige, og scenekunsten er for meg en måte å undersøke det på. Teateret kan være en arena der vi møtes og samhandler fysisk. Hvordan kan vi gi publikum håp og tro på fremtiden i en ellers tung hverdag? Hvordan kan vi skape følelse av mestring og tilhørighet?
I øvingslokalet ligger det barneleker, bøker og rytmeinstrumenter strødd. Den ene veggen er dedikert til en veggavis, med neonfargede huskelapper og tegninger. Danserne skifter til det av kostymet som er klart – neonrosa sokker med rom til stortåa. Det er lekent og lett i det
ellers svartmalte rommet.
Foto: Eiril Nås Høistad
I Unison Puls kan foreldre og barn få delta på sine egne premisser, og Ellen tror begge grupper kan få store opplevelser.
– Vi tenker at barna speiler foreldrene sine. Hvis de har en god opplevelse vil barna plukke opp det. Så kan kanskje de voksne få være litt babyer hos oss også?
