Komponist Tayza Naing (19) er den yngste i det internasjonale prosjektet «Gudenes voktere». Det gir ham noen helt egne muligheter.
Tayza kommer tuslende i en diger dunjakke, noen minutter forsinket, men blid som sola. Det er lørdag formiddag og han har voksenplaner om en tur til Ikea. Men først skal vi snakke om Prosjektet med stor P: «Gudenes voktere», et samarbeid mellom teatre i elleve land som han skal lage musikken til.
– Det er stort at jeg skal være komponist på dette, og kult at jeg faktisk er den yngste i det kunstneriske teamet. Jeg tror det kan være bra. Det er ikke så lenge siden jeg selv var barn og jeg ser nok verden mer som barna. Jeg er glad for muligheten til å være med som en ung person, sier den ydmyke nittenåringen.
Forestillingen «Gudenes voktere» er basert på intervjuer med barn og voksne i de elleve ulike landene og handler om noe som forener dem alle: erfaringen med å vokse opp i en verden styrt av voksne. Den svenske regissøren Gustav Deinoff jobber nå med elleve skuespillerpar som skal turnere med forestillingen i hvert sitt land og på hvert sitt språk.
Les også: Universelt teater om voksne – for barn
Manusforfatteren er svensk, scenografen og kostymedesigneren er tyrkisk og koreografen er fra Bangladesh. Tayza mener at hans flerkulturelle oppvekst kan komme godt med i denne settingen. Han er født i Norge med mor og far fra Myanmar.
– Norge er jo en hel liten verden i seg selv med mange land i ett. Veldig mange barn vokser opp i flerkulturelle samfunn i dag. Da kan det oppstå fremmedfrykt og segregering. Jeg syns det er viktig at barna lærer å ikke frykte det de ikke kjenner seg igjen i.
Det mørke blikket blir fast når Tayza snakker om verdier som frihet, åpenhet og fellesskap. Dette slår åpenbart an noen strenger i ham som betyr noe. Nå vil han kombinere den filosofiske sjela med en jordnær handlekraft og gripe sjansen dette prosjektet gir ham til å utgjøre en forskjell. Han skal bruke musikken til å ufarliggjøre det fremmede ved å ta utgangspunkt i det som kjent og nært.
– Gustav (Deinoff, regissør, red.anm.) og jeg har begynt å gruble ut en tanke om å få alle skuespillerne til å synge en barnevise fra sitt land, så ser vi hva vi kan gjøre med det. Vi vil prøve ut dette med forskjellige språk, men fortsatt samme rytme. Tenk for eksempel på Fader Jakob, den finnes jo på mange forskjellige språk. Det kan være med på å vise hvordan barn kan kobles sammen gjennom musikk.
I tillegg til musikalske tråder, har Tayza lyst til å samle inn lyder fra steder som kan høres kjent ut for barn over hele verden. Det kan være miljølyder fra en lekeplass, en skolegård eller det multikulturelle mylderet i Oslos gater.
– Alle barn er unike, de har ulike verdier og vokser opp under ulike forhold, men de er likevel koblet sammen. Jeg prøver å fremheve det at alle barn kan respektere hverandre. Man trenger ikke være redd for å hilse på noen som er litt annerledes. Jeg håper at arbeidet mitt kan forsterke dette.
Tayzas verktøykasse er elektronisk, og han komponerer digitalt i FL Studio. Det betyr imidlertid ikke at han ikke tilsetter ekte følelser og levd liv i rause doser. Inspirasjonen kommer fra sanselige opplevelser, tidligere erfaringer og stemninger som setter i gang den kreative prosessen. Noen ganger supplerer han det elektroniske lydbildet med akustiske elementer. Da han for eksempel skulle lage musikken til forestillingen «Kameleonene» som 17åring, falt valget av samarbeidspartner på ingen ringere enn Sidiki Camara, en etablert musiker som har vunnet Spellemannsprisen og spilt sammen med store stjerner som Karpe.
– Jeg kunne tenkt meg å implementere lyden av ekte instrumenter fra forskjellige deler av verden, for eksempel en fele eller en talking drum. Da får du følelsen av et instrument som spilles følsomt av en ekte musiker, med flere kulturelle lag oppå hverandre.
Skuespillerne har begynt de digitale prøvene, scenografi og kostymer er under arbeid og Tayza har mange musikalske skisser å jobbe ut fra. Neste steg blir en felles samling for alle involverte i Tyrkia i mai der alt skal sys sammen og skuespillerne skal prøve fysisk sammen i tre uker. Men vent litt – hverdagen kaller! Når han ikke lager musikk, skrur og kobler nemlig Tayza ledninger hjemme hos folk som elektrikerlærling.
– Jeg har eksamen i mai. Det er en teoretisk eksamen, og så skal jeg jo ta fagbrev etter hvert. Jeg har snakket med Gustav om det og vi finner nok en løsning, smiler han.
Elektriker, komponist og artist? En strålende kombinasjon, mener Tayza.
– Jeg liker å gjøre noe annet enn musikk. Det gir en helt annen type inspirasjon. Det gir meg noe trygt og stabilt å falle tilbake på siden musikk er en utfordrende bransje. Men jeg kommer alltid til å drive med musikk. Det er som medisin for meg.
Tayza har tidligere vært med i den koreograferte konserten BOYS på Black Box teater. Han laget også musikken til forestillingen «Kameleonene» på Unge Viken Teater. Les mer her: «Rolig type varm».
«Musikken, komponert av Tayza Naing, som for øvrig ikke er mer enn 17 år gammel, sitter som et skudd. Lydbildet er kreativt: digitaliserte instrumenter utforsker kontraster, og det er gjort på en leken måte som gir mye til forestillingen. Dansen og lyden, sammen med scenografien og fargene, demonstrerer hvordan ulike kulturelle tradisjoner, ulike forventninger og drømmer både kan brynes mot hverandre og virke sammen. Det hele føles som et kunststykke som lar aldersgruppen den henvender seg til komme i tale.»
Alle foto: Lars Opstad
