Gjennom fragmenter av språk, små tekster og minner, tok gradvis sorgprosessen form. Og for dramatiker Karoline Una Moen (31), ble resultatet teaterforestillingen «Break her new», som har premiere 26. oktober på Vega Scene.
Vi møter henne utenfor Stormen konserthus i Bodø. Storstua for kultur, midt i byen. Det er høst ute, og kuldedraget fra havet kjennes på kroppen i dag, selv om sola skinner sine siste varmende stråler i nord.
– Jeg er født og oppvokst i Bodø. Begynte som barn og leke med skuespill. Det var tanta mi Siri Vembre som drev teateret, og jeg husker vi hadde det gøy. Det er noe med det kollektive, at man deler en historie, både det som er likt og det som blir helt forskjellig for folk ut fra hvordan det tolkes, forteller Karoline.
Små frø ble gradvis sådd gjennom gode opplevelser. På skolen var historiefortelling det Karoline likte best. Hun husker gleden over å fylle forfatterbøker med tekster.
– Etter hvert hadde jeg lyst til å lære mer, forstå skapelsesprosessen og se mer teater. For meg er det fascinerende hvordan ei historie eller en forestilling aldri reproduseres, men fortolkes gjennom det som er aktuelt her og nå, forteller den nordnorske dramatikeren som valgte seg London som scene rett etter videregående. For utdanning innen «Writing for Stage» fra The Royal Central School of Speech and Drama, nå med en påbegynt doktorgradsavhandling innen scenetekst fra samme universitet.
Det lange håret til Karoline henger løst. Vi finner oss et gulaktig rom å snakke i, rett innenfor hovedinngangen i Stormen. Tema er teaterstykket «Break her new», en røff ungdomsfortelling om sorg og sårbarhet.
– Så hvordan går man egentlig fram når man skal skrive om noe som er så vanskelig å sette ord på som sorg?
– For min del har det handlet om å skrive fram sorgprosess i form og språk, finne ut hva sorg gjør med opplevelsene våre og språket vårt. Om virkelighetsforståelsen når man mister en som er nær. Den opplevelsen av at bakken forsvinner og at det som gir mening for oss brytes opp. Opplevelsen av at tiden blir ikke den samme, forteller Karoline.
Dramatiker Karoline Una Moen (31) er født og oppvokst i Bodø. Foto: Christine Karijord.
Hun forteller at det hele startet med at hennes egen far gikk bort på nyttårsaften.
– Mitt forhold til pappa og hva dødsfallet gjorde med meg kommer nok fram i stykket på et vis. Som et grunnlag for å søke i egen sorg for å finne ut hva som skjer med oss. Mange holder sorgen for seg selv, og derfor kan det være godt å oppleve den kollektivt i et teater. For i de fleste opplevelser er det mye som er likt. Så er det også mye i sorgen som ikke kan beskrives med ord. Det har jeg selv kjent, sier Karoline.
Og nettopp dette har dramatikeren søkt å ramme inn i historien om Erika.
– Stykket handler om ei ung jente som bor på en øy sammen med familien sin. Plutselig en dag finner hun søsteren sin i en elv. Noe har skjedd og søsteren slutter å snakke. Så møter hun en gutt som nettopp har flyttet til øya og finner et slags vennskap i han. Hovedpersonen er nok litt utenfor. Føler at søsteren er bedre, flinkere. Så forsvinner søsteren, og hva skjer med Erika da, forteller Karoline.
Karoline forteller at skriveprosessen bygger på en tanke rundt kjerneproblemet i teaterstykket. At det er et klassisk oppsett hvor det i begynnelsen rakner litt for å speile opplevelsen inn i språket og formen.
– Jeg føler det er mange funn om sorg som har dukket opp i skriveprosessen. Jeg har blant annet forsket på hvilke dynamikker det er i materialet mitt, og har funnet ut at sorg har en trang til å bli uttrykket. Vi ønsker å snakke om det som har skjedd, men har ofte ikke språk. Så det å dele hvordan man føler handler også om å prøve og feile på et vis. Det er noe sårt i akkurat det, sier Karoline.
Hun forteller at stykket har et slags driv gjennom spørsmål som er litt ubehagelig.
– Det som er eget og fra meg selv er ofte spørsmålene i materialet. Likevel har jeg mindre interessere for det selvbiografiske. Målet er å skape for det kollektive. Plukke fra meg selv og se det i de andre, sier karoline.
For Karoline har det å få støtte i å skrive profesjonelt gjennom UNG TEKST-programmet til Unge Viken Teater, vært veldig bra. Det å få faglig tilbakemelding på tekster, møte andre likesinnede som også skriver dramatikk, har vært kjempeviktig for sluttresultatet.
– Å skrive er en ensom prosess. Det å få høre mine tekster lest høyt gjør noe med innrykket. Jeg får en følelse av hvor energien i stykket ligger, og jeg har fått godt hjelp til å finne kjernen i materialet mitt. Og nå gleder meg virkelig til å se stykket, forteller dramatikeren.
– Hva er sorg for deg?
– For meg er sorg en subjektiv opplevelse, noe eget som gjør noe med mitt blikk. For meg er det spennende at sorgopplevelsen kan være så forskjellig. Også det at den subjektive opplevelsen ser helt annerledes ut fra utsiden enn hvordan den oppleves på innsiden, avslutter Karoline.
