Jeg har alltid likt å skrive. Som barn skrev jeg dagbøker, men ikke helt slik som man skal. Jeg klarte aldri å holde meg til ting som faktisk skjedde og skrev dagbøker fylt med alternative historier om meg selv og verden rundt meg. Det ble som en lek som var lov til å leke selv etter at man egentlig var blitt for gammel til å leke og kanskje er det det skrivingen fremdeles er for meg. Det handler om å skrive seg frem til å gjenskape og omskape verden rundt seg – utforske det man ikke forstår og skape rom for andre virkeligheter.

Jeg har studert skriving for scenen både gjennom en master og en påbegynt PhD ved Royal Central School of Speech and Drama i London. I 2020 deltok jeg på Unge Viken Teaters debutantprogram for unge dramatikere og nå i 2023 har stykket mitt «Break her new», som jeg utviklet i løpet av debutantprogrammet hatt premiere ved Vega Scene. Denne høsten har jeg derfor fått lov til å reise rundt i regi av Unge Viken Teater i sammenheng med turnéen for «Break her new». På denne reisen har jeg holdt forfattermøter og workshops i det å skrive dramatikk og møtt mange fine unge skrivende mennesker. Det har fått meg til å tenke mye over både hvordan og hvorfor jeg skriver og vært inspirerende på mange måter. Nå har jeg samlet noen av tankene jeg har gjort meg her.

Foto fra "Break her new": Morten Bendiksen

Da jeg først begynte å skrive dramatikk var det spesielt dramatikken jeg leste som satte spor i meg og som gjorde at jeg selv fikk lyst til å skrive for teater. Tekstene til dramatikere som Jon Fosse, Sarah Kane, Martin Crimp, Caryl Churchill og Philip Ridley ble viktige for meg. Jeg likte måten disse dramatikerne lekte med form og språk på og de åpne rommene for tolkning som fantes i tekstene. For meg har det vært viktig at det å skrive handler om å utforske og stille spørsmål; ikke nødvendigvis å svare på dem. I det å lese og skrive dramatikk har jeg alltid vært opptatt av hvordan man kan åpne opp rom for å se seg selv i andre og likt tekster som har fått meg til å føle meg mindre alene.

Møtene på tvers av tekst; når jeg har fått teksten lest høyt av andre, fått tilbakemeldinger, og fått diskutere arbeidet, har alltid gitt meg nye retninger og nytt fokus.

I utviklingen av «Break her new» var året som deltaker på Unge Viken Teaters debutantprogram for unge dramatikere i 2020 omveltende; både for stykket i seg selv, men også for meg som skrivende. Jeg fikk støtte til å utvikle, ikke bare rundt teksten i, men også kjernen i prosjektet bak teksten. Til å utforske hvilke historier jeg ønsker å fortelle og hva jeg ønsker å gjøre med det jeg skriver. Det handlet for min del litt om å bryte ned ideer rundt hva som er rett og ta sjanser i skrivingen; tørre mer. Skrive meg dypere inn i kjernen av spørsmålene jeg ville stille og samtidig utforske hva som er styrken i min egen stemme.

Foto: Silje Kleven

I møtene med ungdom denne høsten har vi snakket mye rundt kjerneprinsipper i det å skrive dramatikk. Om konflikt, vendepunkter, undertekst og karakterutvikling. Men de mest spennende samtalene synes jeg alltid er rundt valgene vi gjør i forhold til form og dramaturgisk struktur. Rundt hvordan form og innhold snakker sammen og hvilke former som snakker språket til den tematikken man arbeider med. I utdanningen min lærte jeg mye om oppbygning av den klassiske dramaturgiske strukturen, men også om alternativ dramaturgi og den politiske kraften som finnes ikke bare i innhold, men også gjennom form og språk. I researchgraden min fordypet meg i dramaturgiske strukturer og litterær traumeteori. Her begynte jeg på en rekke skriveprosjekter som så nærmere på hvordan traumatisk materiale kunne skrives inn og snakke gjennom formmessig brudd.

Foto fra "Break her new": Morten Bendiksen

I «Break her new» har et drivende spørsmål alltid vært hvordan brudd i form snakker til opplevelsen av en sorgprosess og hvordan det som ikke kan sies likevel gis uttrykk gjennom åpenrom og oppbrudd. For meg er det en drivkraft i spørsmål knyttet til hvordan verden reproduseres og representeres gjennom dramaturgisk struktur. Det er en politisk kraft i å omskape verden hvis vi tenker at hvordan vi representasjoner av virkeligheten er med på å bygge opp eller bryte ned satte narrativer for hvordan verden er og henger sammen.

Gjennom møtene med ungdommer denne høsten har jeg også fått sett flere nye og egne måter å se verden på gjennom språket som har blitt skrevet frem.

Noen av de fineste øyeblikkene har vært å møte så mange tolkninger av min egen tekst og høre alle spørsmålene det unge publikummet har stilt seg i forhold til forestillingen. Det er sannheter i alle tolkningene og det er spesielt spennende med de som har lest teksten på helt andre måter enn jeg trodde den kunne leses på. Jeg ville stille spørsmål; og de ulike svarene ungdommene har funnet har gjort arbeidet så mye rikere. Møtet med tekst handler for meg om å skape en relasjon til noe, åpne det opp, se på spørsmålene som stilles og kanskje se seg selv i det. Det er en invitasjon til en lek som må lekes.

Foto i header: Christine Karijord