Tegnspråk, talespråk, tullespråk og tøys: Her har du oppskriften på sceneversjonen av «lost in translation».
Det er mye hender og bein på Unge Viken Teater for tiden: Prøvene til barneforestillingen Capiche?! er i full gang og det jobbes iherdig på tegnspråk og talespråk både på og utenfor scenen. I samarbeid med Teater Manu, lages det en forestilling der alt handler om kommunikasjon og komplikasjonene som oppstår når det blir knute på tråden.
– Det handler om tre veldig viktige voksne som har funnet løsningen på hvordan verden kan bli fikset. Men så viser det seg etter hvert at de ikke egentlig har helt samme løsning på problemet, og at de tre veldig viktige personene egentlig ikke forstår hverandre så godt, eller – de forstår hverandre nesten ikke i det hele tatt. Så det handler om miskommunikasjon og forståelse, og det å se hverandre, forteller skuespiller Amalie Ibsen Jensen.
Persongalleriet taler sitt tydelige språk, for å si det sånn: Vi møter Toril, Bodil og Torkil (som snakker trommer), i tillegg til Arild 2.0 som er en dataskjerm med egne meninger, og så er det selvfølgelig Eskild på teknikk (og akkurat det er kanskje litt tilfeldig). De er veldig ulike personligheter og alle holder bomfast ved sin egen måte å kommunisere på.
– Karakteren min vil at alt skal være bra og at man skal ta hensyn til alle, forteller Aino Hakala som spiller Toril. – Jeg bruker vanlig tegnspråk og litt kreativt tulletegnspråk sånn at du forstår nesten alt, men så er det noe man ikke forstår.
Rollefiguren til Amalie Jensen er ikke helt av samme støpning.
– Bodil er ganske streng, blir fort sint og er lett antennelig. Hun har lyst til å fremstå som profesjonell og flink, men blir litt fort frustrert når ting ikke går som hun har sett for seg, forklarer Amalie.
Bodil snakker tulle-talespråk der det er mulig å oppfatte noe av det hun sier, men ikke alt.
Høres kjent ut, syns du kanskje, og bildet av den nye kollegaen dukker opp i hodet ditt?
Røra som oppstår på scenen, får i alle fall Babel til å blekne. For de som måtte huske den gamle bibelske fortellingen, er det noen slående paralleller: Gud straffet folka i byen Babel med å kaste en forbannelse over dem som gjorde at ingen lenger forsto hverandre. Ordet «babelsk» betyr ifølge Wikipedia «stor forvirring; mye ståk (særlig av prat), slik at det ikke er ørenslyd å få». En uvitenskapelig spekulasjon er at ordet «babbel» kommer av det samme. Babels befolkning må ha kjent på den samme rødglødende frustrasjonen som Bodil når ingen gjør som hun sier fordi absolutt ingen skjønner hva hun mener.
– Jeg tror absolutt at det er gjenkjennelig. Bare tenk på kommunikasjonen mellom elev og lærer, og det å være barn og ha sin oppfattelse av ting og ikke føle seg forstått. Man må egentlig hele livet finne en måte å gjøre seg forstått på, ved å bli kjent med seg selv og finne ut hvordan man kan formidle sine følelser. Det tror jeg er veldig essensielt for det å være menneske, mener Amalie.
Aino er helt enig og tror at det kan være enda mer påtakelig for ikke-hørende barn og voksne.
– Vi døve har jo enda litt mer utfordringer med det fordi samfunnet er veldig annerledes enn vårt, så jeg tenker vi har litt ekstra, vi, sier hun.
Å blande tegnspråk, talespråk, tullespråk, trommer og en solid dose tøys på scenen, og i tillegg involvere både hørende og døve utøvere, må være oppskriften på «lost in translation» også bak scenen, med mindre man er rå på samarbeid – noe teamet bak Capiche?! ser ut til å ha blitt.
– Det tar litt tid å komme inn i en flow når vi ikke har kjent hverandre fra før. Vi har jo både ulike språk, men òg litt ulike teaterspråk, så det er veldig mange lag av språk, men jeg syns ikke vi blir «lost in translation». Det har gått bedre og bedre fra uke til uke. Vi har veldig flinke tolker, men vi har også hatt noen dager der vi ikke har hatt tolk og det syns jeg har gått overraskende bra, forteller Amalie og får bekreftende nikk fra Aino:
– Jeg syns også det har gått fint de gangene, og da har det vært viktig at vi har hatt et grunnlag, vi vet hva vi skal gjøre. Tolken er jo for deg òg, ikke bare for meg, smiler hun.
Utfordringene har blant annet gått på å finne rett nivå av tull i språket, og skjønne flyten i den andres replikker. For hvordan vet man når den andre er ferdig?
– Det har vært en utfordring å finne ut hvordan vi kan ha like mye tull i språket vårt når vi egentlig ikke kan sammenligne det vi gjør. Så det har vi brukt en del tid på å finne ut av. Regissør Rebekka har for eksempel ofte sagt at «dere må avbryte hverandre før og være mer på», men jeg vet jo ikke når trommene har sagt sitt. Hvordan skal vi vite når den andre er ferdig? Så det er mye mer øving enn jeg er vant til, og terping på å få en flyt i språket, sier Amalie.
– I tillegg har vi jo skjermene også som følger oss, og timingen og flyten der, så det har også vært utfordrende. Timingen har vært viktig, mener Aino.
Det er første gang at Amalie Ibsen Jensen jobber med en døv skuespiller, og første gangen Aino Hakala er den eneste døve skuespilleren i en produksjon. Det har vært krevende, men også givende og gøy, sier de to.
Aino Hakala og Amalie Ibsen Jensen. Foto: Tomas Kold / Teater Manu
– Når vi jobber frontalt er det ganske vanskelig å ha god kontakt med hverandre og sende fokus, men i de scenene hvor vi har et samspill hvor vi er mer vendt mot hverandre er det mye lettere å bygge opp den dialogen. Det kom kanskje litt ut av prosessen også, at man startet med en frontal presentasjon og vi har prøvd å finne ut hvordan vi skal lage teater sammen, og så finner vi ut at det fungerer aller best når det lever og vi er i kontakt med hverandre, istedenfor å følge slavisk et manus, forteller Amalie.
For Aino er det naturlig å time samspillet etter visuelle signaler som lys og bevegelse, mens Amalie er vant til å bruke lyd. I Capiche?! har de funnet sin egen måte å samhandle på som kanskje krever enda mer kontakt enn ellers.
Forestillingen er laget for barn på 6. og 7. trinn og etter premieren 19. januar skal den på en lang turné med Den kulturelle skolesekken. Det kaster man seg ikke uti uten å ha testet godt og grundig på forhånd. I løpet av prøveperioden har over hundre hørende og døve barn vært prøvekaniner og gitt tilbakemeldinger på alt som funker og alt som ikke funker. Aino og Amalie slår fast at krangling ser ut til å funke.
– Etter hvert så skjærer det seg litt mellom oss på scenen og vi begynner å krangle og blir veldig sint på hverandre, og det syns barna var veldig gøy. Kranglinga og når vi omtrent sloss. De blir veldig engasjerte når det er litt sånn på kanten og vi begynner å nærme oss det som er ugreit å si, forteller skuespillerne.
Mange barn er dessuten veldig nysgjerrige på at Aino er døv, og for de aller fleste er Capiche?! et første møte med tegnspråk på scenen.
– For min del så er det jo veldig fint at de får mer kunnskap om at døve også kan gjøre sånne ting. Før i tiden så tenkte man at døve kan ingenting og vet ingenting, men her kan vi vise «live» at vi som er døve også kan fungere på scenen. Det syns jeg er en veldig fin mulighet, smiler Aino.
Og så skader det jo ikke at det kan bli gøy å se på.
– Det er jo alltid gøy å se voksne folk drite seg ut. De er ikke alltid så flinke til å formidle det de skal si selv om de er voksne. De kan gå seg bort i språk og kommunikasjon, de også. Det tror jeg kan være gøy, avslutter Amalie.
