31. august har Unge Viken Teaters oppsetning «Jeg er!» premiere, et stykke som spør hva det betyr å «være seg selv», om man bare er én ting og om det er noe spesielt man må gjøre for å være «seg selv». Før forestillingen skal vises i barnehagene, har et team fra Unge Viken bestående av dramaturg Lina Killingdalen, dramatiker, regissør og koreograf Mariko Miyata-Jancey samt forsker Johanne Ilje-Lien fra OsloMet besøkt barnehager for å observere barna i lek.

Lina Killingdalen og Mariko Miyata Jancey. Foto: Anika Mackenroth

– Vi hadde behov for å være tett på målgruppen med denne tematikken og se i praksis hvordan barn forholder seg til roller og identiteter. Hvordan leker de, de som er lekeeksperter? Vi ville bli bedre kjent med de menneskene vi lager forestillingen for og forstå logikken deres, forteller Mariko Miyata-Jancey.

Hennes mål med forestillingen er å oppmuntre barna til å være den de er, selv om de ikke alltid vet akkurat hvem eller hva det er.

– Hvordan kan vi gjøre det på barnas premisser? undret regissøren.

Eksperter på transformasjon

Én idéutviklingsworkshop, to barnehager, ti studiebesøk og mange måneder senere har teamet samlet erfaringer, innsikt og inspirasjon og er fulle av beundring for barnas naturlige fleksibilitet.

– På et av besøkene i barnehagen var det noen gutter som lekte at de var en vampyrfamilie. Så kom det en som ville være katt. Han fikk være med og ble en slags kattepappa som passet på de andre, forteller dramaturg Lina Killingdalen.

Regissøren har lært av barnas lekeekspertise. Foto: Tale Hendnes

Slangegutten er et annet eksempel fra observasjonen. Han holdt på litt i utkanten, men hadde laget seg en figur, slangen, som kunne gå inn i mange ulike leker som foregikk rundt omkring. Han kunne endre seg fra å være vannslange og slukke branner i den ene leken til å være en drage i den neste.

– Vi ble helt fascinerte av barnas naturlig flytende måte å være i verden på. De er kjempegode til å transformere seg fra den ene rollen til den andre i lek og til å «rulle med», sier Miyata-Jancey og Killingdalen.

Vil løsrive seg fra faste kategorier

Etter først å ha observert barna i lek uten å delta selv, begynte Miyata-Jancey etter hvert å teste ut forskjellige ting. Hun tok med noen stoffer og prøvde ut ulike transformasjoner mens hun laget en fortelling. Etterpå fikk barna prøve selv.

Først kopierte de det den voksne hadde gjort og lagde superheltkapper og havfruehaler av stoffet.

– Det var lettere for dem å være en kvinnelig enn en mannlig havfrue, og vanskeligere å finne noe som er både maskulint og elegant. De var nok mer bundet av kjente kategorier enn vi hadde trodd på forhånd, minnes Miyata-Jancey og Killingdalen.

Men med litt veiledning fra de voksne, begynte barna å utforske friere og ble mindre opptatt av de konkrete, kjente kategoriene.

Ingen av kostymene i Jeg er! er konkrete. Foto: Tale Hendnes

– Jeg husker at pedagogene reflekterte litt rundt dette at de kanskje i større grad kunne trekke inn abstrakter i lek. For oss i produksjonen har det blant annet ført til at vi ikke bruker konkrete kostymer, og vi setter ikke navn på ting i forestillingen. Det er ikke vi som bestemmer hva ting skal være, men vi vil holde det åpent slik at barna kan assosiere ulike ting. Det finnes ikke noe fasit. Ting er det de oppfatter dem som, sier Killingdalen.

Leker seg frem til seg selv

Barnas egen lekelogikk preger også fortellingen i Jeg er! Regissøren lar hovedpersonene, Erlend og Alma, leke seg frem til nye versjoner av seg selv ved å stadig transformere seg ved hjelp av kostymer og bevegelser.

– Jeg syns det hadde vært så fint om vi som mennesker kunne utvise den samme fleksibiliteten og rausheten overfor hverandre som barna gjør i leken. Åja, sånn er du nå! Man trenger ikke å finne en lysende kjerne inni seg for å vite hvem man er, men man kan være mange ting. Og det er godt nok, mener Miyata-Jancey.

Lekematerialet gir føringer

Også forsker Johanne Ilje-Lien, som følger forestillingen med et eget forskningsprosjekt, beit seg merke i leken med abstrakte materialer.

– Det har vært interessant å se hvordan utvalget av lekematerialet i barnehagene gir sterke føringer for mulighetene i rolleleken, og med det barnas lekende utforsking av hvem og hvordan de kan være, sier hun.

Johanne Ilje-Lien. Foto: Ada Ilje-Lien

Ilje-Lien peker på at vi også lever i en tid hvor det er mye debatt omkring forholdet mellom kropp, identitet og kjønnsuttrykk, og at det kan gjøre søket etter «seg selv» enda mer påtrengende og vanskelig for små barn. En del av hennes studie dreier seg derfor om å undersøke hvordan man kan behandle filosofiske og eksistensielle temaer fra scenen på måter som finner gjenklang hos barn i barnehagealder

– Å «være seg selv» er jo noe alle får beskjed om fra mange kanter i dag, også små barn. Men hva er det? Vi er jo alle flere ting, og hvorfor i alle dager skal man ha et krav til 4-åringer om at de skal kunne «være seg selv»?

Teateropplevelser som varer

Den viktigste delen av Ilje-Liens forskningsprosjekt er likevel å undersøke hvordan samarbeid mellom teater og barnehage kan gjøre barnas teateropplevelser til noe mer enn bare en opplevelse den ene dagen.

Forestillingen Jeg er! tar opp et eksistensielt tema for barnehagebarn. Foto: Tale Hendnes

– Det var en aha-opplevelse for meg å høre hvordan utøverne beskriver at de ansatte i barnehagene regulerer barnas reaksjoner og impulser i møtet med teatret. Barna blir gjerne hysjet på og roet ned når de viser reaksjoner selv om utøverne ønsker at barna skal kunne reagere på det de opplever, sier Ilje-Lien.

– Dette er jo på ingen måte vondt ment fra de ansatte, for de vil jo bare at barna ikke skal forstyrre, men denne misforståelsen er et eksempel på at et bedre samarbeid mellom teater og barnehage kan gi bedre forståelse for personalet og dermed bedre opplevelser for barna. Da blir det mindre anstrengt, og ved at de barnehageansatte er bedre informert og forberedt, vil opplevelsen kunne få større verdi for barna også i ettertid. Holdningene fra personalet i barnehagen er viktig, og det pedagogiske materialet fra teateret må også rettes mot personalgruppa, slik at de har mulighet til å sette seg inn i tematikken, forberede seg og skape gode forventninger.

Prosjektet skal altså ikke undersøke om et sterkere samarbeid mellom teater og barnehage har noe for seg.

– Nei, for det vet vi at det har. Vi forsøker å finne ut hvordan et samarbeid kan gi best mulig utbytte.

FAKTA OM FORSKNINGSPROSJEKTET:

• Johanne Ilje-Lien er førsteamanuensis og jobber på barnehagelærerutdanningen ved OsloMet, hvor hun underviser på bachelor- og masternivå om barnehagen som kunst- og kulturformidler.
• Siden 2021 har hun ledet et skandinavisk forskningsnettverk for flerspråklighet, estetikk og mangfold (FEM).
• Studien er et samarbeid mellom OsloMet-storbyuniversitet og Unge Viken Teater, og har til hensikt å bygge opp et kunnskapsgrunnlag blant ansatte i teater og barnehage, og til undervisningsbruk for fremtidens barnehagelærere, og slik sikre gode teateropplevelser tidlig i livet.
• OsloMet-storbyuniversitetet er ansvarlig for prosjektet, og Ilje-Lien er prosjektansvarlig.