Unge Viken Teater fikk seg noen overraskelser da de ba barn og unge om hjelp med å utforme de nye publikumsområdene sine.
– Hvem hadde trodd at de var så opptatt av duse farger og harmoni? spør Anika Mackenroth, markeds- og kommunikasjonsansvarlig ved Unge Viken Teater og prosjektleder for medvirkningsprosjektet «Nye Unge Viken Teater».
– Barna ønsket seg brettspill og puter, ikke skjermer og ladestasjoner. Naturreferanser og skjermede kroker å kunne gjemme seg litt i. Det var ganske langt fra det vi hadde sett for oss ville komme frem når vi spurte dem om innspill.
Interiørarkitekt Charlotte Hagemoen fra Metropolis arkitektur & design sitter med den samme opplevelsen.
– Vi hadde forventet at barna ville ønske seg sterke farger og tydelige kontraster, slik man ofte ser i rom som er tilrettelagt for barn. Kanskje er det nettopp slik disse rommene har blitt designet – uten at man egentlig har spurt barna selv hva de foretrekker?
Sammen med kollegaer fra Unge Viken Teater, har Hagemoen og Mackenroth nylig avsluttet et medvirkningsprosjekt om publikumsområdene i teatrets nye lokaler der de gjorde nettopp det: spurte barn og unge om hva de foretrekker. Prosjektet ble gjennomført med designstøtte fra Design og arkitektur Norge (DOGA) og rapporten ble publisert i oktober.
Du kan lese rapporten her: Rapport Nytt UVT
Konklusjonen overrasket prosjektteamet, blant annet fordi den var så entydig.
– Vi spiller forestillinger for babyer og for unge voksne og for alle aldersgruppene imellom. Ikke minst vil vi være et teater for barn og unge med funksjonsvariasjoner. Vårt nye hus må være et sted som er like intuitivt for alle og der alle sammen føler seg vel. Vi var litt engstelige for at våre ulike målgruppers behov kom til å sprike veldig og gå på bekostning av hverandre, sier Anika Mackenroth.
Gjennom workshops, samtaler og andre former for informasjonsinnhenting ble det imidlertid stadig tydeligere for prosjektteamet at alle målgruppene mente det samme: Publikumsområdene skal ikke konkurrere med teateropplevelsen.
– Foajeen, som var vårt fokusområde i undersøkelsen, skal være et inviterende rom som gir en hyggelig velkomst og en god følelse av å komme inn. Samtidig skal den ikke konkurrere med hovedopplevelsen som finner sted inne i salene. Som en av deltakerne uttrykte det: «Det kan ikke være sirkus overalt.» Når ett område byr på mange inntrykk og mye stimuli, er det viktig at et annet kan tilby ro og balanse, forteller interiørarkitekten.
Hagemoen og Mackenroth forteller at de brukte litt tid på å finne frem til en metodikk som ikke ble for omfattende, men som samtidig sikret at alle målgruppene ble involvert på en god måte. Teamet bestemte seg for å utpeke en gruppe 7.klassinger på Volla barneskole i Lillestrøm til estetiske eksperter og ta utgangspunkt i deres innspill.
– Dramaturg og formidler gjennomførte noen enkle skriveoppgaver med elevene først. Så lagde elevene moodboards av materialer vi hadde med oss til skolen. Det var fargekart, tapetbiter, stoffprøver og ulike materialer som filt, pleksiglass, tre og metall, alt sammen plukket på materialrommet til Metropolis, forteller Mackenroth.
Tanken var, ifølge Mackenroth, at denne aldersgruppen fortsatt går på barneskolen og har barnas preferanser ferskt i minne mens de samtidig er på full fart inn i ungdomstiden og dermed også representerer eldre ungdommer.
Interiørarkitekten oversatte så 7. klassingenes innspill til et overordnet interiørkonsept med møbleringsplan i form av bilder og en ny materialkasse. Neste steg ble å teste dette på flere målgrupper.
– Vi hadde blant annet en veldig fin workshop i en barnehage der vi observerte barnas respons på bilder og materialer. Vi lot dem vise med kroppene sine hvor i det nye teatret de kunne tenke seg å være, og så tegnet de hvor de ville spise matpakken sin hos oss. Det var – ikke overraskende – full fest da putene kom frem, men noen barn ville helst gjemme seg i de hemmelige rommene Charlotte hadde laget.
Interiørkonseptet ble også testet på en gruppe lærere fra Frydenlund skole og ressurssenter, og på en mor til en gutt med autisme.
– Det var fantastisk lærerikt å snakke med disse barnas voksne. Det gikk opp mange lys for oss. Vi skjønte at vi med små grep kan gjøre lokalene veldig mye mer tilgjengelige for barn med ulike utfordringer. Man tenker jo ofte først på bevegelseshemmede barn i rullestol, men vi har også publikum med helt andre utfordringer, for eksempel på syn og hørsel, eller autisme. Her var læringskurven vår ganske bratt, sier Mackenroth.
Charlotte Hagemoen nevner et praktisk eksempel på tilrettelegging som krever planlegging på et tidlig stadium i ombyggingsarbeidene:
– Det kan for eksempel bli nødvendig med flere håndtak i veggene, og alt som monteres i vegg må sitte ekstra godt fast og være slitesterkt. Vegger som skal ha festepunkter til håndtak, garderober og lignende kan ikke kun bygges i gips. De må forsterkes med kryssfiner eller ekstra stendere allerede i prosjekteringen, forklarer hun.
Teatret fikk mange gode tips som overgår kravene til universell utforming og som vil hjelpe barn med funksjonsvariasjoner med å kunne delta fullverdig og på egne premisser i teaterbesøket. De samme tiltakene vil imidlertid også hjelpe andre barn, mener Mackenroth og Hagemoen.
– Dette med overstimulering kan være en utfordring for alle barn, men også for barn og unge med autisme. Da blir det ekstra viktig å ha skjermede soner å kunne trekke seg tilbake til, men de skal ikke være så skjermede at de voksne ikke kan se barna. Vi fikk også tips om å bruke sanselige materialer på veggene som barna kan lene seg inntil og ta på for å roe seg ned. Våre tester og samtaler viser at det er noe alle publikumsgruppene våre setter pris på, forteller Mackenroth.
– Uavhengig av om man er barn, ungdom, voksen eller har funksjonsutfordringer, ser det ut til at mennesker deler mange av de samme preferansene. Vi er sanselige vesener som liker å berøre og utforske ting. Vi finner ro i naturen, trekkes mot naturmaterialer og setter pris på omgivelser som gir balanse og harmoni, bekrefter Hagemoen.
Hagemoen og Mackenroth er tydelige på at nøkkelen i dette prosjektet var en kombinasjon av ulik kompetanse i prosjektteamet. For selv om begge har vært med på lignende prosesser tidligere, var dette prosjektet noe litt annet.
– Det tverrfaglige samarbeidet skiller seg ut. Unge Viken har solid erfaring med å involvere barn i utviklingen av forestillinger, og dette var en verdifull kompetanse å ta med inn i vårt felles prosjekt, sier Hagemoen og legger til:
– Metodikken utviklet vi i fellesskap, basert på en forståelse av hva de ulike faggruppene i prosjektet kunne bidra med, og hvordan deres kompetanse best kunne brukes. Selv om jeg har erfaring med lignende prosesser fra tidligere, var dette en svært lærerik prosess. Jeg opplever at vi fikk mye ut av samarbeidet nettopp på grunn av den samlede kunnskapen til alle som deltok. Denne erfaringen tar jeg med meg videre som et viktig grunnlag for arbeid med fremtidige brukermedvirkningsprosesser.
– Det var også inspirerende å se hvor viktig det er for teatret å ta barnas perspektiver på alvor. Slike prosesser kan lett ende opp som rene «skinnprosjekter» uten reelt innhold, men det var tydelig at dette ikke var tilfelle her.
Fra venstre: Sofie Røger, Kari Ramnefjell, Lina Killingdalen, Charlotte Hagemoen, Hilda Levin og Anika Mackenroth. Foto: Martin Flack
Teatret på sin side lot seg imponere av interiørarkitektens kunnskap og kompetanse.
– Vi hadde nok en ganske vag formening om hva Charlotte kunne bidra med da vi startet prosjektet. Etter hvert forsto vi mer av hvordan hun jobber, og hvordan vi kunne bidra med fagkunnskap fra hver vår kant. Det var utrolig gøy å se hvordan hun oppfattet essensen i de ulike målgruppenes innspill og oversatte dem til konkret funksjonalitet, farger og materialer. Uten henne hadde vi ikke vært i nærheten av en like god plan som den vi har nå, sier Mackenroth.
Både Unge Viken Teater og Metropolis arkitektur & design tar med seg lærdom fra dette prosjektet inn i andre prosjekter – også med helt andre kunder og samarbeidspartnere.
– Vi har allerede tatt med oss erfaringer og metoder fra dette prosjektet inn i andre prosjekter vi jobber med. Et eksempel er hvor verdifullt det var at barna fikk lage egne moodboards som uttrykte deres ønsker for look & feel i de nye lokalene, forteller Charlotte Hagemoen.
– For tiden jobber vi med et prosjekt for Google. I stedet for å presentere en ferdig materialløsning, inviterte vi dem inn til en workshop i materialrommet, hvor vi sammen utviklet en materialpakke. Denne prosessen gjorde at vi kom raskere frem til et resultat, samtidig som kunden fikk et tydelig eierskap til prosjektet – nettopp fordi de selv var med på å skape løsningen.
Alle foto (bortsett fra barnehagebildet): Erlend Dalhaug Daae
